Monday, July 31, 2006

Av han Ivan Kristoffersen, tidligerer redaktør i Nordlys.

Vyrde Lesar.

I er blekka ikke oppdatert klokka 0612. Ellers så sier jeg : drit i Tørje, prøv heller å redde Gågata. Men det betyr vel ikkenoe hva jeg sier, jeg seller jo ikke ittalienske lefser eller smultkokte, knuste kuer. Den nye Høyskolen og ungdomsskolen til Sentrum, biblioteket til Østre bydel ISAMMEN med polet. Og det betyr vel ikke noe hva de som seller pottitter sier heller, se forøvrig nedenfor :

Bonde og fisker - hver sin vei (Ivan Kristoffersen)

I Nord-Norge sto bonde og fisker sto sammen gjennom århundrene i kampen for livet, bosettingen og ressursene. Fiskarbonden med den handlekraftige kjerringa holdt liv i bygdene fra fjordene til det ytterste skjær.

Av: Ivan Kristoffersen, Tromsø
Mange har forsøkt å gjenskape det gamle fellesskapet uten å lykkes med å stanse nedbyggingen i landbruket. Nå har bonde og fisker gått hver sin vei i den globale sirkulasjonen av mat og matproduksjon som vi er en del av alle sammen.

Det nye, ferske sammenbruddet for den frie verdenshandel i Verdens Handelsorganisasjon, har enda en gang avslørt den norske dobbeltrollen. Mens bøndene pustet lettet ut, ble det bannet og svertet i fiskeværene. Landbruksminister Terje Riis -Johansen, utenriksminister Jonas Gahr Støre med bidrag fra fiskeriminister Helga Pedersen skrevde så godt de kunne over de vidtfavnende norske særinteressene: På den ene siden en aggressiv norsk eksportnæring av sjømat, på den annen en subsidietung landbruksnæring som ikke opptrer i særlig grad på de internasjonale markeder.

Industri
Landbruk og fiske kalles ennå for primærnæringer, selv om matproduksjon er blitt industri både på kjøtt og fisk. Men de gamle forbundsfeller har gått i hver sin retning i valget mellom marked og bygdenæring. Heldigvis klarte Norge i selskap med den såkalte G10-landsgruppen å seile unna rollen som syndebukk. Skylden for sammenbruddet fikk USA og EU, der de globale dobbeltrollene ikke var et hakk bedre eller verre. På den ene side en rørende vilje til fri verdenshandel med en utstrakt hand til fattige bønder i u-land. På den annen en dyptgående proteksjonisme for egne bønder og egen industriproduksjon. Europas gamle bondemakt slapp ikke grepet på subsidiene.

Alt dreier seg om maten, bosettingen, framtida og naturen. Det er derfor et gammelt og velbrukt pampevelde som kommer opp igjen, når lederen i Norges Bondelag går løs på bondevennlige Nationen fordi bladet nylig lettet på sløret og trykket listen over de 500 toppene som får produksjonsstøtte i landbruket med milliardæren Carl Otto Løvenskiold aller øverst. Landbruksstøtte og fordeling av pengene handler om politikk som igjen stiller krav til åpenhet om hva støttemidler skal brukes til: Spre distriktspolitikken med de små brukene eller sløse dem bort på de store maskindrevne godsene. Hvor viktig den diskusjonen er viser den forrykende debatten om EUs subsidietunge landbruksnæring som stikker av med omtrent halvparten av felleskassa i Brussel.

Samme skjevhet i EU
Onde tunger sier at det er EUs landbruksstøtte som holder liv i britiske lorder og danske adelsfolk, ennå mens godsene og slottene står slik de har gjort gjennom noen århundre av landlige og forfalne idyller. Påstanden er ikke helt bak mål. En dansk oversikt i avisa Politiken viste nylig de samme skjevheter i EU som Nationen har avdekket i den store norske bygdeidyllen. Det er store konserner og godseiere som innkasserer landbruksstøtten. Men nå har EUs danske landbrukskommissær Mariann Fischer Boel startet arbeidet med å legge om de gamle støtteordningene som bare gjorde vondt verre. De påførte unionen gigantiske utgifter til eksportstøtte for å selge overproduksjonen billig i konkurranse med bønder i u-landene.

Trylleordet er et maksimum loft på 2,2 millioner kroner over den støtte EUs bønder kan få fra felleskassa i Brussel. Muligens rammer det noen få godseiere som får mer enn 2,2 millioner. På EU-plan, inklusiv de nye landbrukstunge medlemsland fra det gamle Øst-Europa, vil det skjære knapt 7,5 milliarder av den samlede EU-støtten på rundt 320 milliarder kroner. Som et frontsignal på det som kommer har Fischer Boel kuttet ned på sukkerproduksjonen. Nå truer hun med å helle ut noen hundre tusen liter viner i den hensikt å øke vinkvaliteten i Europa. Det er også et solid tegn i tida: Støtten skal i økende grad gå til kvalitet, til miljø og sikkerhet.

Tvetydig
Svaret fra bøndene er kjølig og beregnende. De hevder at «selvsagt er de ikke motstandere av å fjerne subsidiene». Men hvis EU handler altfor hurtig, kan det ramme vitale deler av landbrukseksporten som i enkelte land betyr en god del for den nasjonale økonomien

En side av saken er å ta fra de rike. Men hva med det fattige? En av den frie verdenshandelens største helgenglorier er jo nettopp hensynet til u-landsbønder. Der er EU –kommissæren også kjølig og beregnende. Svaret er nemlig like tvetydig som den norske dobbeltmoralismen i den globale matvareproduksjonen Vi kan gjerne slippe inn på oss biffer fra Argentina, bomullsprodukter fra Asia og sjeldne grøntsaker fra Afrika. Men den rike verdens forsvar for egne arbeidsplassene er barrikader av tollsatser og importkvoter. Kort før sammenbruddet i WTO, kunngjorde EU nye «tak» for importen av sko og klesvarer fra Kina og Vietnam. Over alle velmenende forsikringer om den frie verdenshandelens velsignelser svever proteksjonismens spøkelse. Den skal beskytte Europas egne kostnadskrevende og i mange tilfelle ulønnsomme bedrifter mot konkurranse utenfra, selv om billigere varer kunne gjøre livet bedre for folk flest og holde inflasjon og renter nede, når oljeprisene raser til værs.

Overlever olje- og gass alderen
Det er på toppen av disse globale strømninger Norge balanserer mellom en gyllen norsk sjømateksport og et landbruk som skal overbevise sine landsmenn om nødvendigheten av støtteordninger. Men så langt er fiskeriene fortsatt stengt ute fra den frie verdenshandel. Hensynet til subsidiene, bøndene og landbruket har veiet tyngre for amerikanere, europeere med lille Norge på slep i de ufremkommelige dobbeltrollene.

Men bonden og den beste kua er på vei ut fra fjøs og stall i EUs landbruk. Tilbake står fjærkre i bur, industrilandbruk og døgnlange storfetransporter gjennom Europa, der matsikkerheten er avløst salmonellatruslene og frykten for død og lidelser ved middagsbordene. Lenge kunne norske bønder leve på renommeet av en dydig og ren matproduksjon. Men e.coli-bakteriene i vinter rammet også uskylden i den norske matsikkerheten Derfor er debatten om maten så viktig og støttemidlene så politisk betente at det nytter ikke å spikre dører og vinduer for innsyn lenger. Mange vil si at vi heldigvis har en fiskerinæring som gir inntekter så det monner. Om vi klarer å bevare livet i havet, vil fiskerinæringen overleve både gass og olje langt inne i framtida.

Men heller ikke en gullkantet sjømateksport makter å skape liv og røre i distriktene alene. Da kan en med en smule vemod minnes det gamle bofellesskap av bonde og fisker. De har gått i hver sin retning på den globale veien til verdenshandelen.

************
Roger Larsen

0 Comments:

Amazon Associates