Wednesday, March 31, 2010

China: Crunch Time - eller Hva nå Kina.

Vyrde Lesar.

I Sarpsborg venter noen på en gave og min yngste er å lærer fruityloops på Opsund.

"This report is republished with permission of STRATFOR"

China: Crunch TimeBy Peter Zeihan

The global system is undergoing profound change. Three powers — Germany, China and Iran — face challenges forcing them to refashion the way they interact with their regions and the world. We are exploring each of these three states in detail in three geopolitical weeklies, highlighting how STRATFOR’s assessments of these states are evolving. First we examined Germany. We now examine China.
U.S.-Chinese relations have become tenser in recent months, with the United States threatening to impose tariffs unless China agrees to revalue its currency and, ideally, allow it to become convertible like the yen or euro. China now follows Japan and Germany as one of the three major economies after the United States. Unlike the other two, it controls its currency’s value, allowing it to decrease the price of its exports and giving it an advantage not only over other exporters to the United States but also over domestic American manufacturers. The same is true in other regions that receive Chinese exports, such as Europe.
What Washington considered tolerable in a small developing economy is intolerable in one of the top five economies. The demand that Beijing raise the value of the yuan, however, poses dramatic challenges for the Chinese, as the ability to control their currency helps drive their exports. The issue is why China insists on controlling its currency, something embedded in the nature of the Chinese economy. A collision with the United States now seems inevitable. It is therefore important to understand the forces driving China, and it is time for STRATFOR to review its analysis of China.

An Inherently Unstable Economic System

China has had an extraordinary run since 1980. But like Japan and Southeast Asia before it, dramatic growth rates cannot maintain themselves in perpetuity. Japan and non-Chinese East Asia didn’t collapse and disappear, but the crises of the 1990s did change the way the region worked. The driving force behind both the 1990 Japanese Crisis and the 1997 East Asian Crisis was that the countries involved did not maintain free capital markets. Those states managed capital to keep costs artificially low, giving them tremendous advantages over countries where capital was rationally priced. Of course, one cannot maintain irrational capital prices in perpetuity (as the United States is learning after its financial crisis); doing so eventually catches up. And this is what is happening in China now.
STRATFOR thus sees the Chinese economic system as inherently unstable. The primary reason why China’s growth has been so impressive is that throughout the period of economic liberalization that has led to rising incomes, the Chinese government has maintained near-total savings capture of its households and businesses. It funnels these massive deposits via state-run banks to state-linked firms at below-market rates. It’s amazing the growth rate a country can achieve and the number of citizens it can employ with a vast supply of 0 percent, relatively consequence-free loans provided from the savings of nearly a billion workers.
It’s also amazing how unprofitable such a country can be. The Chinese system, like the Japanese system before it, works on bulk, churn, maximum employment and market share. The U.S. system of attempting to maximize return on investment through efficiency and profit stands in contrast. The American result is sufficient economic stability to be able to suffer through recessions and emerge stronger. The Chinese result is social stability that wobbles precipitously when exposed to economic hardship. The Chinese people rebel when work is not available and conditions reach extremes. It must be remembered that of China’s 1.3 billion people, more than 600 million urban citizens live on an average of about $7 a day, while 700 million rural people live on an average of $2 a day, and that is according to Beijing’s own well-scrubbed statistics.
Moreover, the Chinese system breeds a flock of other unintended side effects.
There is, of course, the issue of inefficient capital use: When you have an unlimited number of no-consequence loans, you tend to invest in a lot of no-consequence projects for political reasons or just to speculate. In addition to the overall inefficiency of the Chinese system, another result is a large number of property bubbles. Yes, China is a country with a massive need for housing for its citizens, but even so, local governments and property developers collude to build luxury dwellings instead of anything more affordable in urban areas. This puts China in the odd position of having both a glut and a shortage in housing, as well as an outright glut in commercial real estate, where vacancy rates are notoriously high.
There is also the issue of regional disparity. Most of this lending occurs in a handful of coastal regions, transforming them into global powerhouses, while most of the interior — and thereby most of the population — lives in abject poverty.
There is also the issue of consumption. Chinese statistics have always been dodgy, but according to Beijing’s own figures, China has a tiny consumer base. This base is not much larger than that of France, a country with roughly one twentieth China’s population and just over half its gross domestic product (GDP). China’s economic system is obviously geared toward exports, not expanding consumer credit.
Which brings us to the issue of dependence. Since China cannot absorb its own goods, it must export them to keep afloat. The strategy only works when there is endless demand for the goods it makes. For the most part, this demand comes from the United States. But the recent global recession cut Chinese exports by nearly one fifth, and there were no buyers elsewhere to pick up the slack. Meanwhile, to boost household consumption China provided subsidies to Chinese citizens who had little need for — and in some cases little ability to use — a number of big-ticket products. The Chinese now openly fear that exports will not make a sustainable return to previous levels until 2012. And that is a lot of production — and consumption — to subsidize in the meantime. Most countries have another word for this: waste.
This waste can be broken down into two main categories. First, the government roughly tripled the amount of cash it normally directs the state banks to lend to sustain economic activity during the recession. The new loans added up to roughly a third of GDP in a single year. Remember, with no-consequence loans, profitability or even selling goods is not an issue; one must merely continue employing people. Even if China boasted the best loan-quality programs in history, a dramatic increase in lending of that scale is sure to generate mountains of loans that will go bad. Second, not everyone taking out those loans even intends to invest prudently: Chinese estimates indicate that about one-fourth of this lending surge was used to play China’s stock and property markets.
It is not that the Chinese are foolish; that is hardly the case. Given their history and geographical constraints, we would be hard-pressed to come up with a better plan were we to be selected as Party general secretary for a day. Beijing is well aware of all these problems and more and is attempting to mitigate the damage and repair the system. For example, it is considering legalizing portions of what it calls the shadow-lending sector. Think of this as a sort of community bank or credit union that services small businesses. In the past, China wanted total savings capture and centralization to better direct economic efforts, but Beijing is realizing that these smaller entities are more efficient lenders — and that over time they may actually employ more people without subsidization.
But the bottom line is that this sort of repair work is experimental and at the margins, and it doesn’t address the core damage that the financial model continuously inflicts. The Chinese fear their economic strategy has taken them about as far as they can go. STRATFOR used to think that these sorts of internal weaknesses would eventually doom the Chinese system as it did the Japanese system (upon which it is modeled). Now, we’re not so sure.
Since its economic opening in 1978, China has taken advantage of a remarkably friendly economic and political environment. In the 1980s, Washington didn’t obsess overmuch about China, given its focus on the “Evil Empire.” In the 1990s, it was easy for China to pass inconspicuously in global markets, as China was still a relatively small player. Moreover, with all the commodities from the former Soviet Union hitting the global market, prices for everything from oil to copper neared historic lows. No one seemed to fight against China’s booming demand for commodities or rising exports. The 2000s looked like they would be more turbulent, and early in the administration of George W. Bush the EP-3 incident landed the Chinese in Washington’s crosshairs, but then the Sept. 11 attacks happened and U.S. efforts were redirected toward the Islamic world.
Believe it or not, the above are coincidental developments. In fact, there is a structural factor in the global economy that has protected the Chinese system for the past 30 years that is a core tenet of U.S. foreign policy: Bretton Woods.

Rethinking Bretton Woods

Bretton Woods is one of the most misunderstood landmarks in modern history. Most think of it as the formation of the World Bank and International Monetary Fund, and the beginning of the dominance of the U.S. dollar in the international system. It is that, but it is much, much more.
In the aftermath of World War II, Germany and Japan had been crushed, and nearly all of Western Europe lay destitute. Bretton Woods at its core was an agreement between the United States and the Western allies that the allies would be able to export at near-duty-free rates to the U.S. market in order to boost their economies. In exchange, the Americans would be granted wide latitude in determining the security and foreign policy stances of the rebuilding states. In essence, the Americans took what they saw as a minor economic hit in exchange for being able to rewrite first regional, and in time global, economic and military rules of engagement. For the Europeans, Bretton Woods provided the stability, financing and security backbone Europe used first to recover, and in time to thrive. For the Americans, it provided the ability to preserve much of the World War II alliance network into the next era in order to compete with the Soviet Union.
The strategy proved so successful with the Western allies that it was quickly extended to World War II foes Germany and Japan, and shortly thereafter to Korea, Taiwan, Singapore and others. Militarily and economically, it became the bedrock of the anti-Soviet containment strategy. The United States began with substantial trade surpluses with all of these states, simply because they had no productive capacity due to the devastation of war. After a generation of favorable trade practices, surpluses turned into deficits, but the net benefits were so favorable to the Americans that the policies were continued despite the increasing economic hits. The alliance continued to hold, and one result (of many) was the eventual economic destruction of the Soviet Union.
Applying this little history lesson to the question at hand, Bretton Woods is the ultimate reason why the Chinese have succeeded economically for the last generation. As part of Bretton Woods, the United States opens its markets, eschewing protectionist policies in general and mercantilist policies in particular. Eventually the United States extended this privilege to China to turn the tables on the Soviet Union. All China has to do is produce — it doesn’t matter how — and it will have a market to sell to.
But this may be changing. Under President Barack Obama, the United States is considering fundamental changes to the Bretton Woods arrangements. Ostensibly, this is to update the global financial system and reduce the chances of future financial crises. But out of what we have seen so far, the National Export Initiative (NEI) the White House is promulgating is much more mercantilist. It espouses doubling U.S. exports in five years, specifically by targeting additional sales to large developing states, with China at the top of the list.
STRATFOR finds that goal overoptimistic, and the NEI is maddeningly vague as to how it will achieve this goal. But this sort of rhetoric has not come out of the White House since pre-World War II days. Since then, international economic policy in Washington has served as a tool of political and military policy; it has not been a beast unto itself. In other words, the shift in tone in U.S. trade policy is itself enough to suggest big changes, beginning with the idea that the United States actually will compete with the rest of the world in exports.
If — and we must emphasize if — there will be force behind this policy shift, the Chinese are in serious trouble. As we noted before, the Chinese financial system is largely based on the Japanese model, and Japan is a wonderful case study for how this could go down. In the 1980s, the United States was unhappy with the level of Japanese imports. Washington found it quite easy to force the Japanese both to appreciate their currency and accept more exports. Opening the closed Japanese system to even limited foreign competition gutted Japanese banks’ international positions, starting a chain reaction that culminated in the 1990 collapse. Japan has not really recovered since, and as of 2010, total Japanese GDP is only marginally higher than it was 20 years ago.

China’s Limited Options

China, which unlike Japan is not a U.S. ally, would have an even harder time resisting should Washington pressure Beijing to buy more U.S. goods. Dependence upon a certain foreign market means that market can easily force changes in the exporter’s trade policies. Refusal to cooperate means losing access, shutting the exports down. To be sure, the U.S. export initiative does not explicitly call for creating more trade barriers to Chinese goods. But Washington is already brandishing this tool against China anyway, and it will certainly enter China’s calculations about whether to resist the U.S. export policy. Japan’s economy, in 1990 and now, only depended upon international trade for approximately 15 percent of its GDP. For China, that figure is 36 percent, and that is after suffering the hit to exports from the global recession. China’s only recourse would be to stop purchasing U.S. government debt (Beijing can’t simply dump the debt it already holds without taking a monumental loss, because for every seller there must be a buyer), but even this would be a hollow threat.
First, Chinese currency reserves exist because Beijing does not want to invest its income in China. Underdeveloped capital markets cannot absorb such an investment, and the reserves represent the government’s piggybank. Getting a 2 percent return on a rock-solid asset is good enough in China’s eyes. Second, those bond purchases largely fuel U.S. consumers’ ability to purchase Chinese goods. In the event the United States targets Chinese exports, the last thing China would want is to compound the damage. Third, a cold stop in bond purchases would encourage the U.S. administration — and the American economy overall — to balance its budgets. However painful such a transition may be, it would not be much as far as retaliation measures go: “forcing” a competitor to become economically efficient and financially responsible is not a winning strategy. Granted, interest rates would rise in the United States due to the reduction in available capital — the Chinese internal estimate is by 0.75 percentage points — and that could pinch a great many sectors, but that is nothing compared to the tsunami of pain that the Chinese would be feeling.
For Beijing, few alternatives exist to American consumption should Washington limit export access; the United States has more disposable income than all of China’s other markets combined. To dissuade the Americans, China could dangle the carrot of cooperation on sanctions against Iran before Washington, but the United States may already be moving beyond any use for that. Meanwhile, China would strengthen domestic security to protect against the ramifications of U.S. pressure. Beijing perceives the spat with Google and Obama’s meeting with the Dalai Lama as direct attacks by the United States, and it is already bracing for a rockier relationship. While such measures do not help the Chinese economy, they may be Beijing’s only options for preserving internal stability.
In China, fears of this coming storm are becoming palpable — and by no means limited to concerns over the proposed U.S. export strategy. With the Democratic Party in the United States (historically the more protectionist of the two mainstream U.S. political parties) both in charge and worried about major electoral losses, the Chinese fear that midterm U.S. elections will be all about targeting Chinese trade issues. Specifically, they are waiting for April 15, when the U.S. Treasury Department is expected to rule whether China is a currency manipulator — a ruling Beijing fears could unleash a torrent of protectionist moves by the U.S. Congress. Beijing already is deliberating on the extent to which it should seek to defuse American anger. But the Chinese probably are missing the point. If there has already been a decision in Washington to break with Bretton Woods, no number of token changes will make any difference. Such a shift in the U.S. trade posture will see the Americans going for China’s throat (no matter whether by design or unintentionally).
And the United States can do so with disturbing ease. The Americans don’t need a public works program or a job-training program or an export-boosting program. They don’t even have to make better — much less cheaper — goods. They just need to limit Chinese market access, something that can be done with the flick of a pen and manageable pain on the U.S. side.
STRATFOR sees a race on, but it isn’t a race between the Chinese and the Americans or even China and the world. It’s a race to see what will smash China first, its own internal imbalances or the U.S. decision to take a more mercantilist approach to international trade.

GOOGLE TRANSLATION :

English to Norwegian translation
Det globale systemet gjennomgår dyptgripende endring. Tre krefter - Tyskland, Kina og Iran - utfordringer tvinge dem til å Refashion måten de samhandler med sine regioner og verden. Vi utforsker hver av disse tre statene i detalj i tre geopolitiske ukebladene, som belyser hvordan STRATFOR vurderinger av disse landene er under utvikling. Først undersøkte Tyskland. Vi har nå undersøke Kina.
US-kinesiske forbindelsene har blitt tenser de siste månedene, med USA truer med å innføre tariffer dersom Kina aksepterer å vurdere på nytt sin valuta og helst la den bli cabriolet som yen eller euro. Kina følger nå Japan og Tyskland som en av de tre store økonomiene etter USA. I motsetning til de to andre, styrer den sin valutaens verdi, slik at det å senke prisen for sin eksport og gi det en fordel ikke bare over andre eksportører til USA, men også over innenlandske amerikanske produsenter. Det samme gjelder for andre regioner som mottar kinesisk eksport, for eksempel Europa.
Hva Washington regnet tålelig i en liten utvikle økonomien er uholdbar i en av de fem økonomiene. Kravet om at Beijing høyne verdien på yuan, derimot, utgjør dramatiske utfordringer for kineserne, som evnen til å kontrollere sin valuta bidrar til økt sin eksport. Spørsmålet er hvorfor Kina insisterer på å styre sin valuta, noe innebygd i naturen i den kinesiske økonomien. En kollisjon med USA nå synes uunngåelig. Det er derfor viktig å forstå de krefter kjøring Kina, og det er tid for STRATFOR å vurdere sin analyse av Kina. En iboende ustabilt økonomisk system
Kina har hatt en ekstraordinær kjørt siden 1980. Men som Japan og Sørøst-Asia før den kan dramatiske vekstrater ikke holde seg i det uendelige. Japan og ikke-kinesiske Øst-Asia ikke kollapse og forsvinne, men krisene i 1990-årene gjorde endre måten regionen arbeidet. Drivkraften bak både 1990 japanske Krise og 1997 østasiatiske krisen var at de involverte landene ikke opprettholde gratis kapitalmarkedene. Disse statene klarte kapital for å holde kostnadene kunstig lav, noe som gir dem enorme fordeler i forhold til land der hovedstaden var rasjonelt priset. Selvfølgelig kan man ikke holde irrasjonelle kapital prisene i det uendelige (som USA er å lære etter sine finansielle krisen); gjøre det slutt fanger opp. Og dette er hva som skjer i Kina nå.
STRATFOR ser dermed det kinesiske økonomiske systemet som grunnleggende ustabil. Den primære grunnen til at Kinas vekst har vært så imponerende er at hele perioden med økonomisk liberalisering som har ført til økte inntekter, har den kinesiske regjeringen opprettholdt tilnærmet total besparelse fangst av husholdninger og bedrifter. Det trakter disse massive forekomstene via statlige banker til stat-tilknyttede bedrifter i under-markedet priser. Det er utrolig veksttakten et land kan oppnå og hvor mange innbyggere det kan ansette en enorm tilgang på 0 prosent, relativt konsekvens-lån gitt fra besparelse på nesten en milliard arbeidstakere.
Det er også utrolig hvor ulønnsomt for et land kan være. Den kinesiske systemet, som den japanske systemet før det fungerer på bulk, churn, maksimal sysselsetting og markedsandel. Det amerikanske systemet for å forsøke å maksimere avkastningen på investeringen gjennom effektivitet og resultat står i kontrast. Den amerikanske Resultatet er tilstrekkelig økonomisk stabilitet for å kunne lide gjennom nedgangstider og komme sterkere. Den kinesiske Resultatet er sosial stabilitet som wobbles bratt når de utsettes for økonomiske problemer. Den kinesiske folk gjør opprør når arbeidet ikke er tilgjengelig, og forholdene nå ytterpunktene. Det må huske at av Kinas 1,3 milliarder mennesker, mer enn 600 millioner urbane innbyggere bor på et gjennomsnitt på ca $ 7 per dag, mens 700 millioner rurale befolkningen lever på et gjennomsnitt på $ 2 per dag, og det er ifølge Beijings egen brønn - skrubbes statistikk.
Videre fører det kinesiske systemet en flokk andre utilsiktede bivirkninger.
Det er selvsagt spørsmålet om ineffektiv kapital bruk: Når du har et ubegrenset antall manglende konsekvens lån, pleier du å investere i en masse ikke-prosjekter konsekvens av politiske grunner eller bare å spekulere. I tillegg til den totale ineffektiviteten det kinesiske systemet, er en annen følge et stort antall eiendommer bobler. Ja, er Kina et land med et enormt behov for boliger for sine innbyggere, men likevel, lokale myndigheter og eiendomsutviklere collude å bygge luksus boliger i stedet for noe rimeligere i urbane områder. Dette plasserer Kina i odde posisjon av å ha både en glut og mangel på boliger, samt en inngående glut innen næringseiendom, hvor ledige er notorisk høy.
Det er også spørsmålet om regional ulikhet. Mesteparten av denne utlån skjer på en håndfull kystregionene, gjøre dem om til global kraftstasjoner, mens det meste av interiøret - og dermed det meste av befolkningen - lever i nedverdigende fattigdom.
Det er også spørsmålet om forbruk. Kinesiske statistikk har alltid vært dodgy, men ifølge Beijing egne tall, har Kina en liten forbruker base. Denne basen er ikke mye større enn Frankrike, et land med omtrent tyvendedel Kinas befolkning og drøyt halvparten av sitt bruttonasjonalprodukt (BNP). Kinas økonomiske system er åpenbart rettet mot eksport, ikke utvide forbrukeren kreditt.
Hvilket bringer oss til spørsmålet om avhengighet. Siden Kina ikke kan absorbere sine egne varer, det må eksportere dem til å holde seg flytende. Strategien virker bare når det er uendelig etterspørsel etter varene den gjør. For det meste kommer denne etterspørselen fra USA. Men den siste global lavkonjunktur kuttet kinesisk eksport av nesten en femteplass, og det var ingen kjøpere andre steder for å plukke opp slakk. I mellomtiden å øke husholdningenes forbruk Kina gis subsidier til kinesiske borgere som hadde lite behov for - og i noen tilfeller liten evne til å bruke - en rekke stor-billett produkter. Kineserne nå åpent frykter at eksporten ikke vil lage en bærekraftig tilbake til forrige nivå fram til 2012. Og det er mye av produksjonen - og forbruk - til å subsidiere i mellomtiden. De fleste land har et annet ord for dette: avfall.
Dette avfallet kan deles inn i to hovedkategorier. Først regjeringen omtrent tredoblet mengden kontanter det normalt styrer staten bankene å låne for å opprettholde den økonomiske aktiviteten i nedgangstider. Den nye lån lagt opp til omtrent en tredjedel av BNP i ett år. Husk at med ingen konsekvens lån, lønnsomhet eller salg av varer er ikke et problem, man må bare fortsette å ansette folk. Selv om Kina boasted beste lånet kvalitet programmer i historien, en dramatisk økning i utlån av at skalaen er sikker på å generere fjell av lån som går dårlig. Andre, ikke alle tar ut disse lån også til hensikt å investere klokt: Kinesiske beregninger viser at om lag en fjerdedel av denne utlån surge ble brukt til å spille Kinas lager og eiendomsmarkedene.
Det er ikke at kineserne er tåpelig, det er neppe tilfelle. Gitt deres historie og geografiske begrensninger, ville vi bli hardt presset til å komme opp med en bedre plan var vi å bli valgt som Party generalsekretær for en dag. Beijing er vel klar over alle disse problemene, og mer og forsøker å redusere skader og reparere systemet. For eksempel er det vurderer legalizing deler av det den kaller skygge-utlån sektor. Tenk på dette som en slags fellesskap bank eller kredittkort forening som tjenester små bedrifter. I det siste, ville Kina totale besparelser fangst og sentralisering til bedre direkte økonomisk innsats, men Beijing er å innse at disse mindre enhetene er mer effektive långivere - og som over tid kan de faktisk ansette flere folk uten subsidization.
Men bunnlinjen er at denne typen reparasjonsarbeid er eksperimentell og på marginer, og det omhandler ikke kjernen skader at den økonomiske modellen kontinuerlig påfører. Kineserne frykter sin økonomiske strategien har tatt dem, omtrent så langt de kan gå. STRATFOR pleide å tenke at disse typer interne svakheter til slutt ville undergang det kinesiske systemet slik den gjorde det japanske systemet (hvorpå det er modellert). Nå er vi ikke så sikker.
Siden den økonomiske åpningen i 1978 har Kina benyttet seg av en usedvanlig vennlig økonomiske og politiske miljø. I 1980-årene, Washington ikke plage overmuch om Kina, gitt sitt fokus på "Evil Empire." På 1990-tallet, var det lett for Kina å passere inconspicuously i globale markeder, som Kina var fremdeles en relativt liten aktør. Dessuten, med alle varer fra det tidligere Sovjetunionen treffer det globale markedet, nærmet prisene på alt fra olje til kobber historisk lave. Ingen syntes å kjempe mot Kinas voksende etterspørselen etter råvarer og økende eksport. På 2000-tallet så ut som de ville være mer turbulente, og tidlig i administrasjonen til George W. Bush på EP-3 hendelsen landet kineserne i Washington er siktet, men da den 11. september skjedde og USAs innsats ble omdirigert mot den islamske verden.
Tro det eller ei, ovenfor er tilfeldig utvikling. Faktisk er det en strukturell faktor i verdensøkonomien som har beskyttet den kinesiske systemet for de siste 30 årene som er en sentral grunnsetning i amerikansk utenrikspolitikk: Bretton Woods. Rethinking Bretton Woods
Bretton Woods er en av de mest misforståtte landemerkene i moderne historie. De fleste tenker på det som dannelsen av Verdensbanken og International Monetary Fund, og begynnelsen av dominans av den amerikanske dollaren i det internasjonale systemet. Det er det, men det er mye, mye mer.
I kjølvannet av annen verdenskrig, Tyskland og Japan hadde blitt knust, og nesten hele Vest-Europa lå nødlidende. Bretton Woods i kjernen var en avtale mellom USA og de vestlige allierte at de allierte ville være i stand til å eksportere til nær-tax-free priser på det amerikanske markedet for å øke sine økonomier. I bytte vil amerikanerne få bred breddegrad i fastsettelse av sikkerhet og utenrikspolitiske standpunkter for å gjenoppbygge stater. I bunn og amerikanerne tok det de så som en mindre økonomisk hit i bytte for å kunne skrive første regionale, og i tiden globale, økonomiske og militære engasjementsregler. For europeerne, forutsatt Bretton Woods stabiliteten, finansiering og sikkerhet ryggraden Europa brukes første til å komme seg, og i tide til å trives. For amerikanerne, forutsatt at den muligheten til å bevare mye av den andre verdenskrig alliansen nettverk inn i neste periode for å kunne konkurrere med Sovjetunionen.
Strategien viste seg å være så vellykket med de vestlige allierte at det ble raskt utvidet til andre verdenskrig fiender Tyskland og Japan, og kort tid etter til Korea, Taiwan, Singapore og andre. Militært og økonomisk, ble det grunnfjellet av anti-sovjetiske containment strategi. USA startet med betydelig handel overskudd med alle disse statene, bare fordi de hadde ingen produksjonskapasitet på grunn av ødeleggelsen av krigen. Etter en generasjon gunstig handel praksis, viste overskudd til underskudd, men netto fordelene var så gunstig til amerikanerne om at politikken ble videreført til tross for økende økonomiske treff. Alliansen fortsatte å holde, og et resultat (av mange) var det eventuelle økonomiske ødeleggelsen av Sovjetunionen.
Bruk av denne lille historien leksjonen til spørsmålet for hånden, er Bretton Woods den ultimate årsaken til at kineserne har lyktes økonomisk for den siste generasjonen. Som en del av Bretton Woods, USA åpner sine markeder, eschewing proteksjonistisk politikk generelt og mercantilist politikk spesielt. Omsider USA utvidet dette privilegiet til Kina for å slå tabellene på Sovjetunionen. Alle Kina har å gjøre er å produsere - det spiller ingen rolle hvor - og den vil ha et marked å selge til.
Men dette kan være i endring. Under president Barack Obama, er USA vurderer fundamentale endringer i Bretton Woods ordninger. Tilsynelatende, er dette å oppdatere det globale finansielle systemet og redusere sjansene for fremtidige finanskriser. Men ut av det vi har sett så langt, er National Export Initiative (NEI) Det hvite hus promulgating er mye mer mercantilist. Det espouses dobling amerikansk eksport i fem år, spesielt ved å målrette mersalg til store utvikle landene, med Kina på toppen av listen.
STRATFOR finner at målet overoptimistic, og NEI er maddeningly vag med hensyn til hvordan den vil oppnå dette målet. Men denne typen retorikk ikke har kommet ut av Det hvite hus siden før andre verdenskrig dager. Siden da har internasjonale økonomiske politikken i Washington fungerte som et redskap for politisk og militær politikk, det har ikke vært et dyr til seg selv. Med andre ord er skiftet i tonen i amerikansk handelspolitikk seg selv nok til å foreslå store endringer, og begynte med ideen om at USA faktisk vil konkurrere med resten av verden i eksporten.
Hvis - og vi må legge vekt hvis - det vil være kraften bak denne politikken skiftet kineserne er i alvorlige problemer. Som nevnt før, er den kinesiske finansielle systemet i stor grad basert på den japanske modellen, og Japan er et fantastisk case study for hvordan dette kunne gå ned. På 1980-tallet var USA misfornøyd med nivået på japanske import. Washington fant det ganske enkelt å styrke den japanske både å sette pris på deres valuta og aksepterer mer eksport. Åpne lukkede japanske systemet selv begrenset utenlandsk konkurranse sløyd japanske bankenes internasjonale posisjoner, starter en kjedereaksjon som kulminerte i 1990 kollapse. Japan har egentlig ikke funnet siden, og for 2010 er totalt japanske BNP bare marginalt høyere enn den var for 20 år siden. Kinas Limited Valg
Kina, som i motsetning til Japan er ikke et amerikansk alliert, ville ha en enda vanskeligere å motstå bør Washington presset Beijing til å kjøpe mer amerikanske varer. Avhengighet av en viss utenlandsk marked betyr at markedet lett kan tvinge endringer i eksportørens handelspolitikk. Nektet å samarbeide betyr å miste tilgang, lukker eksporten ned. For å være sikker, ikke den amerikanske eksporten initiativet ikke eksplisitt ringe for å skape mer handelsbarrierer til kinesiske varer. Men Washington er allerede brandishing dette verktøyet mot Kina uansett, og det vil sikkert gå inn Kinas beregninger om å motstå USAs eksport politikk. Japans økonomi, i 1990 og nå, bare var avhengig internasjonal handel for ca 15 prosent av sitt BNP. For Kina, at tallet er 36 prosent, og det er etter lider treffet til eksport fra den globale nedgangstider. Kinas eneste utvei ville være å slutte å kjøpe amerikansk statsgjeld (Beijing kan ikke bare dumpe gjeld det allerede innehar uten å ta en monumental tap, fordi for hver selger det må være en kjøper), men selv dette ville være en hul trussel.
Først kinesiske valutareserver eksisterer fordi Beijing ikke vil investere sin inntekt i Kina. Underutviklede kapitalmarkeder kan ikke absorbere en slik investering, og reservene representerer regjeringens piggybank. Få en 2 prosent avkastning på en bunnsolid aktivum er godt nok i Kinas øyne. Andre, som obligasjoner innkjøp i stor grad drivstoff amerikanske forbrukernes evne til å kjøpe kinesiske varer. I tilfelle USA målene kinesisk eksport, det siste Kina ønsker er å sammensatte skaden. For det tredje, en kald stopp i obligasjonsmarkedene kjøp vil oppmuntre den amerikanske administrasjonen - og den amerikanske økonomien generelt - for å balansere sine budsjetter. Men smertefullt en slik overgang kan være, ville det ikke være mye så langt som gjengjeldelse tiltak går: "tvinge" en konkurrent til å bli økonomisk effektiv og økonomisk ansvarlig ikke er en vinnende strategi. Innvilges, vil renten øker i USA på grunn av reduksjon i tilgjengelig kapital - kinesisk interne estimatet med 0,75 prosentpoeng - og som kunne hugge mange sektorer, men det er ingenting sammenlignet med det tsunami av smerter at den kinesiske ville være følelse.
For Beijing, er det få alternativer finnes til amerikansk konsum bør Washington begrense eksport access; USA har mer disponibel inntekt enn alle Kinas andre markeder til sammen. For å overbevise amerikanerne, kunne Kina dingle i gulrot for samarbeid om sanksjoner mot Iran før Washington, men USA kan allerede være å flytte utover enhver bruk for det. Samtidig vil Kina styrke nasjonal sikkerhet for å beskytte mot konsekvenser av amerikansk press. Beijing oppfatter spyttet med Google og Obama møte med Dalai Lama som direkte angrep fra USA, og det er allerede bracing for en steinete forhold. Selv om slike tiltak ikke hjelper den kinesiske økonomien, kan de bli Beijings eneste alternativene for å bevare intern stabilitet.
I Kina er frykt for denne kommende stormen blir opplagt - og på ingen måte begrenset til bekymring over den foreslåtte amerikanske eksport strategi. Med det demokratiske partiet i USA (historisk mer proteksjonistisk av de to ordinære amerikanske politiske partier) både i kostnader og bekymret store valg tap, den kinesiske frykter at midterm amerikanske valget vil bli alt om målretting kinesiske handelsspørsmål. Spesielt venter de på 15. april når den amerikanske finansdepartementet ventes å regelen om Kina er en myntenhet manipulator - en avgjørelse Beijing frykter kunne slippe løs en strøm av proteksjonistiske trekk ved den amerikanske kongressen. Beijing allerede er deliberating på i hvilken grad det bør søke å avverge amerikanske sinne. Men den kinesiske trolig mangler punktet. Hvis det allerede har vært en beslutning i Washington for å bryte med Bretton Woods, noe nummer av token endringene vil gjøre noen forskjell. Et slikt skifte i den amerikanske handelen holdning vil se amerikanerne går for Kinas halsen (uansett om ved utforming eller utilsiktet).
Og USA kan gjøre det med urovekkende letthet. Amerikanerne trenger ikke en offentlig arbeider program eller en jobb-treningsprogram eller en eksport-boosting programmet. De trenger ikke engang å ta bedre - mye mindre billigere - varer. De trenger bare å begrense kinesiske markedet tilgang, noe som kan gjøres med snerten av en penn og håndterbare smerter på den amerikanske siden.
STRATFOR ser et løp på, men det er ikke kappløp mellom kineserne og amerikanerne eller Kina og verden. Det er et løp for å se hva som vil knuse Kinas første, egne interne ubalanser eller det amerikanske beslutningen om å ta en mer mercantilist tilnærming til internasjonal handel.

0 Comments:

Amazon Associates