Tuesday, May 29, 2007

En liten historie om en fin høst ..

Vyrde Lesar.

I Sarpsborg er det noen fotballag som vinner ivaffall.

Ad selvmord og institusjoner.

En av mine venner i Bergen hadde et selvmordsforsøk bak seg når jeg traff henne igjen etter mange år. Det visste jeg ikke da, men det kom etter hvert for dagen.

Det var en solfyllt sommer i Bergen i 91 da M som hun het, plutselig dukket opp på Cafe Opera. Hun hadde det ikke bra, men optimistisk som jeg alltid har vært, fant jeg ut at hun sikkert hadde godt av daglige fjellturer på Fjellsiden. Jeg inviterte henne med meg, siden jeg allikevel gikk et par-tre-fire timer i fjellet hver dag (det er gode stier der, og de er mange). En dag dukket hun ikke opp, hun var innlagt etter et nytt selvmordsforsøk. Tabletter. Jeg dro opp til henne på sykehuset og hun fortalte at hun hadde spist alt hun hadde av tabletter og så angra. Hun kom til å tenke på fjellturene og meg. Ringte ambulansen, ble henta, pompa og var ute igjen etter noen dager.

Det ble mye fjellturer på oss den høsten. M prøvde seg som lærer igjen, hun var lektor med norsk, historie og ..., men det funka ikke og hun trengte mer hjelp enn tabeletter. Jeg fikk ordna en psykolog til henne, men hun ble ikke bedre og etter hvert flytta jeg inn til henne da hun trengte hjelp og samvær. Den eneste av hennes "gamle" venner som stakk innom i løpet av de tre, fire månedene jeg bodde med henne, var en venninne som hun skyldte 500 spenn.

Høsten gikk og turene ble mange. Jeg måtte hit til Sarp en ukes tid, og dro fra Bergen. Da ringte hun og bad pent om å få komme etter. Og det fikk hun selvsagt, men når hun kom, var hun pånytt dypt psykotisk. M var schizofren. Hun kom seg litt under oppholdet her, og etter en uke dro vi tilbake til Bergen. Der gikk ukene. Turer i fjellet gjorde oss begge godt, men nå begynte jeg å bli sliten. En fredag ble jeg invitert på middag hos noen venner, og ga beskjed til M om at jeg ville bli borte den fredagen. Den fredagen ringte hun til kontoret og spurte om vi ikke kunne gå en tur før middagen. Og det kunne vi selvsagt. Vi gikk langs bryggene i Bergen, vi skiltes ved Cafe Opera, hvor hun plutselig kastet seg om halsen min og så gikk hun hjem. Der tok hun en taburett (M var liten), gikk opp på Puddefjordsbrua og hoppet. Hun døde på stedet.

Hun fikk fire fine høstmåneder med meg, men schizofreni er (oftest) en dødelig sykdom. Når jeg ser gamle psykotiske damer på gaten (det er mange av de om man ser etter), tenker jeg ofte : Det var kanskje best at det gikk som det gikk ...

Så hvorfor denne mail ? Vel, det vet jeg ikke helt sikkert sjøl, men selvord er en mangefassettert problemstilling og det er ikke alltid mulig å hindre det. Det er ikke sikkert at det er riktig å alltid hindre det, men det er alltid en tragedie og et sjokk for oss som blir igjen. Sorgen, raseriet, fortvilelsen, akseptansen ...

Også psykisk syke er individer med de rettigheter som alle andre. Det er heldigvis ikke familien (eller andre pårørende) som bestemmer om en med psykiske problemer skal "bures inne". Og godt er det. De aller, aller fleste som kommer dønn psykotiske, deprimerte inn på sykehus, blir bedre. Jeg vet, jeg har jobbet på mottaket på et psykiatrisk sykehus i Bergen. Sandviken .. Men vi mista også pasienter og det var alltid vondt.

Roger Larsen

0 Comments:

Amazon Associates