Vyrde Lesar.
I
Sarpsborg snakkes det lite om tyskertøser. Det er kanskje best, for om man snakket om de, så måtte man vel snakke om det økonomiske samarbeidet med tyskerne også?
**********FRA BT : Helle Aarnes *********
De brøt ingen lov.
Likevel ble tyskerjentene internert, deportert og fratatt statsborgerskap av Gerhardsen-regjering. Få okkuperte land reagerte strengere enn Norge.
I ET SØNDERBOMBET Tyskland i 1947 leter en mager, fortvilet norsk mor etter mat med de to små guttene sine. Flere ganger har hun besvimt av sult, den yngste gutten har begynt å få mangelsykdommer. De plukker bitte små gulrøtter opp av jorden, spiser dem med det grønne på. De har ingenting annet.
Else Gabler var 24 år da hun ble deportert. Det siste hun så av Norge, var straffeleiren der norske myndigheter holdt henne internert i over et år etter krigen. Hun var fratatt sitt norske statsborgerskap. Sønnen var bare to måneder da de ble deportert.
DE BRØT INGEN LOV. Myndighetenes knallharde straff mot Else og andre tyskerjenter er likevel kanskje den norske rettsstatens største svik noen gang. Kvinnene omfattes ikke av landssvikoppgjøret, men dømmes for å ha brutt krigens strengeste moralkodeks: de har lagt seg ned med fienden. For noen er det å ha smilt til eller å ha vært på kino med en tysker, nok til å bli stemplet som «tyskertøs» i de første fredsmånedene. Norske myndigheter slår knallhardt ned på forræderkvinnene; de fratas offentlige stillinger, noen mister skoleplasser, mange interneres uten dom. Og ikke minst: de som gifter seg med tyske soldater, som Else Gabler, fratas sitt norske statsborgerskap og tvangsdeporteres til et Tyskland i total ruin. Ingen – verken stornazister, NS-medlemmer eller noen andre norske forbrytere – er straffet på denne måten, verken før eller siden.
«En forutsetning må være at de oppgir eller berøves sin norske statsborgerrett, så de ikke kan vende tilbake uten med de norske myndigheters samtykke»
NORGE ER DET ENESTE av de tyskokkuperte landene som straffer tyskerjentene så hardt. Med unntak av Danmark er Norge også det eneste av landene som internerer kvinnene. Verken de 55.000 NS-medlemmene, krigsprofittørene eller de mellom 100.000 og 150.000 ansatte i «tyskerarbeid», fikk en slik straff. Bortsett fra en femårsperiode fra 1950, får kvinnene som ble deportert muligheten til å få tilbake statsborgerskapet først i 1989 – men bare om de flytter til Norge. Norske myndigheter har aldri beklaget behandlingen tyskerjentene fikk.
– De ønsket den gangen å komme med en reaksjon, en slags straff, selv om den ikke var juridisk holdbar. De ville vise at dette ikke var vanlige kvinner, at de sviktet, var tøsaktige, at grunnloven ikke var for dem. De viste heller ingen stor vilje til å beskytte kvinnene mot individuell hevn, sier Terje A. Pedersen, som i 2006 tok mastergraden på norske tyskerjenter. Han er en av svært få norske historikere som har forsket på tyskerjentene og norske myndigheters reaksjoner.
Å TA HÅRET AV en tyskerhore er for mild straff, de skal hates og plages på alle måter, både mannlige og kvinnelige landssvikere...», heter det i et innlegg i Arbeiderbladet. Hatet blant «vanlige» folk er stort. Tvangsklipping blir symbolet på folkelig hevn mot tyskerjentene. Organiserte gjenger, mange av dem unge menn fra hjemmestyrkene, river klærne av jentene. Noen jages nakne gjennom gatene, andre får håret skamklippet, også nedentil. Av og til synges «Ja, vi elsker» etter utført arbeid. På Lørenskog utenfor Oslo henges det opp hår fra kvinnene utenfor kinoen, med kvinnens navn under hver «skalp». Også på Festplassen i Bergen tvangsklippes tyskerjenter.
En får håret dradd av hodet og slås i svime av en hjemmefrontmann. Flere kvinner tar sine egne liv etter å bli klippet. Noen jenter velger i fortvilelsen å klippe seg selv, det sies de vil straffe seg selv.
Fagfolk er uenige om hvor mange av jentene som ble tvangsklippet. Terje Pedersen mener fire prosent er realistisk. I så fall ble flere tusen norske kvinner skamklipt av andre nordmenn etter krigen.
Få klippaksjoner anmeldes; av disse henlegges mange, tross i klare beviser. I en byrettsdom omtales overgrepet som «en naturlig og sunn reaksjon blant den ungdom som har holdt rett kurs i disse vanskelige år». Avisen Nordlys foreslår at tyskerjentene skal gå med armbind – merket «T» for tyskertøs. Avisene blir arena for folkets raseri:
«Disse individer har mistet sin eksistensberettigelse... Tøsene er den mest skitne flekk på Norges navn, og en dag vil de måtte ta konsekvensen av den skam de har ført over landet», heter det i avisinnlegg.
OM LONDON-REGJERINGEN hadde hatt rett i sin påstand om at tyskerjentene utgjorde en promille av norske kvinner, ville det betydd at 400 kvinner fødte mellom 10.000 og 12.000 barn i krigsårene. Det reelle tallet er mellom 50.000 og 100.000 tyskerjenter, mener norske og internasjonale forskere i dag.
Av tre millioner nordmenn som levde under krigen, var rundt 400.000 kvinner i alderen 15 til 30 år.
Når så mange av dem innledet forhold til fienden, kan det forklares med at mange av de 400.000 tyske soldater i Norge blir på samme sted i mange år, noen hele krigen. De er unge kvinner og menn som handler, bor, danser og jobber sammen, og de første krigsårene er okkupasjonen relativt fredelig. «Tyskerarbeidene» er landets største arbeidsplass. Og på en rekke småsteder er tyskerne i ekstremt flertall: i Sør-Varanger er det 60.000 tyskere og 8000 innbyggere.
INGEN KJENNER OMFANGET av den voldelige selvjustisen som rammet tyskerjentene etter krigen. 14.000 tyskerjenter kan ha blitt arrestert, fengslet eller internert det første fredsåret, mener historikeren Kåre Olsen, som regnes som landets fremste ekspert på området.
Hjemmefront og politi står i spissen for aksjonene. Bare den første fredsmåneden innbringes 1000 tyskerjenter i Oslo. Arrestasjonene legitimeres med at de skal beskytte «unasjonale» jenter mot mobben, eller hindre spredning av kjønnssykdommer. I dag regnes dette som myndighetenes påskudd for å internere jentene: svært få var i reell fare, og mellom ti og tyve prosent hadde sykdommer.
Hevnen er altså både individuell og strukturell. Over hele landet brukes minst 30 steder som interneringsleire. I leiren på Hovedøya i Oslo rapporterer en lege om at fem-seks «uforbederlige» kvinner er blitt sterilisert.
– Det kan ikke være tvil om at en stor del av de kvinnene som ble anholdt og internert av myndighetene etter krigen, ble utsatt for ulovlig frihetsberøvelse, sier Olsen.
Ved løslatelse må jentene underskrive på at de ikke skal vise seg på offentlig sted med «uniformerte eller utlendinger».
– BÅDE STATLIG og kommunal administrasjon hadde i tillegg sitt eget rettsoppgjør med tyskerjentene. Bevisene var ofte svake. Straffene var desto hardere, sier Kåre Olsen.
Hjemmefronten har under krigen oppfordret til angiveri av alle med «lite verdig» holdning. Nå fortsetter angiveriet på arbeidsplassene. Einar Gerhardsen, ordfører i Oslo, og senere landsfader, oppfordrer kommuneansatte til å bistå dem som skal angi kolleger som har hatt «privat samkvem med tyskere». Offentlig ansatte jenter sparkes over hele landet for mistanke om «unasjonal opptreden». I Bergen behandler kommunen 70 tyskerjente-saker på halvannet år etter krigen. Ved Bergen Sporveier går fagforeningen inn for å si opp 15 tyskerjenter, «på bakgrunn av den alminnelige folkemening». 400 norske kvinner, også dem som kommer med tysk desertør-kjæreste, nektes hjelp på det norske flyktningmottaket i Sverige fordi de er «unasjonale». Der diskutere norske flyktninger hevnmetoder: noen vil merke «svikerne» i ørene. Andre vil stemple hakekors i pannen på dem.
LANGT INN I 1946 fjernes tyskerjenter fra offentlige stillinger. I april oppheves forbudet mot at de søker offentlige jobber; vilkåret er at de har vært uten lønn i minst et år. Jobbene sine får de ikke tilbake.
– Et kjennetegn på en rettsstat er at ingen straffes uten dom eller dømmes uten lov. Bare de mest alvorlige forbrytelser straffes med fengsling, som er den strengeste straffen myndighetene kan ilegge borgerne. Tyskerjentene hadde ikke engang brutt noen lov. Likevel ble de straffet hardere enn mange NS-medlemmer, som fikk sakene behandlet i domstolene. «Bevisene» var ofte så tynne at de trolig ville blitt avvist i en rettssak, sier historiker Kåre Olsen.
TUSENVIS av tyskerjenter interneres – i arbeidsleirer der tyskerne kort tid tidligere internerte sine fanger. Etter 30 dagers internering kunne politiet søke Justisdepartementet om ytterligere 90 dagers internering. Mange ble i praksis likevel holdt internert så lenge det ble ansett som nødvendig. De ble holdt uten dom, men med hjemmel i en provisorisk anordning som eksilregjeringen i London vedtok i 1943; politiet kan internere personer som er i fare på grunn av «unasjonalt sinnelag». Kvinner som under krigen pådro seg kjønnssykdommer etter å ha vært sammen med en tysker, kan videre holdes internert i et halvt år, selv om de beviselig har vært friske i flere år.
– Dette er en arv etter Quisling, som gjorde det samme under krigen, sier historiker Terje A. Pedersen.
Hovedøya er med 1000 plasser landets største interneringsleir; opptil 350 kvinner er plassert der samtidig. En del jenter overføres fra Bergen, der jentene ellers interneres i tyskernes leire på Ulven, Melkeplassen og Espeland. April 1946 settes de siste kvinnene fri fra Hovedøya.
– Det var slutten på en periode på nesten et år der norske myndigheter hadde stått for tvilsomme og i stor grad direkte ulovlige anholdelser, fengslinger og interneringer, sier Kåre Olsen.
ÉN GRUPPE KVINNER slipper ikke fri: de som har giftet seg med sine tyske kjærester. De holdes i leirene, og venter på å bli deportert. Mellom 2000 og 3000 norsk-tyske ekteskap inngås trolig. I leiren på Melkeplassen i Fyllingsdalen arrangeres det flere store massebryllup i maidagene, der flere titalls vestlandskvinner gifter seg med sine tyske menn. Mange av parene hadde ventet lenge: under tyskerne fikk kun «rasemessig verdifulle» kvinner gifte seg med tyske soldater. Søknadene måtte helt til Hitler i Berlin, og skulle inneholde fotografier av kvinnen, samt opplysninger om levesett og slekt i flere generasjoner tilbake. Dette tok tid, ikke minst fordi tyskerjentene ofte hadde brutt med familiene sine.
Kvinnene behandles strengt. Norske myndigheter regner dem som tyske. Selv nær slekt, eller nybakte tyske fedre som vil se sitt nyfødte barn, får ofte søknadene sine avslått. «Jeg håper dere er så snille å lar mig få lov å besøke henne før hun reiser for hun er det kjæreste jeg har i verden, jeg har bare dette barnet», skriver en fortvilt mor som søker norske myndigheter om å få besøke datteren før deportasjonen.
Norske myndigheter fraskriver seg ansvaret for kvinnene og barna i leirene; de viser til at de ikke lenger er norske. De «har således ingen forpliktelse overfor dem». I en leir sulter et norsk-tysk spedbarn nesten i hjel før den norsk militærlegen lar mor og barn slippe ut.
REGJERINGENS PROVISORISKE anordning fra 1945, med tilbakevirkende kraft fra 1940, fratar dem som har «ervervet statsborgerskap i fiendtlig stat», deres norske statsborgerrett. Gifte tyskerjenter kan dermed umiddelbart utvises, som tyske borgere. De 28 norske mennene som har giftet seg med tyske Wehrmacht-ansatte kvinner, får derimot beholde statsborgerskapet.
Sommeren 1946 uttaler Justisdepartementet at «Fra norsk side er man jo interessert i at flest mulig av disse kvinnene blir gifte og kommer seg av gårde».
– En kan vanskelig se den provisoriske anordningen som annet enn statens «straff» mot tyskerjenter. De ble regelrett utvist, sier Kåre Olsen.
Svært få av dem som søkte om å få bli i Norge, fikk tillatelse.
Først i 1947 forlater de siste tyskerne Norge. I februar 1947 venter 228 kvinner og 185 barn i en leir i Skien fremdeles på deportasjonen. For kvinnene som ble sendt til østsonen, var leiren og utvisning deres siste minner fra Norge.
MIN DATTER I TYSKLAND vil antakelig komme til å sulte i hjel i løpet av få måneder om hun ikke straks får nok nærende mat, og jeg henvender mig til Dem i dypeste fortvilelse for å høre om der fra Røde Kors side kan gjøres noget¿, skrev en fortvilet far sommeren 1946.
Norske myndigheter nektet å hjelpe de flere hundre norske kvinnene og barna deres som de visste sultet i det sønderknuste Tyskland. Derimot fortsetter Norge å tvangssende hundrevis av tyskerjenter og deres små barn til områder med hungersnød. Etter hvert er tusenvis av norskfødte kvinner og hundrevis av norsk-tyske barn rammet av matmangel. I Berlin går ryktene om kannibalisme.
Norske myndigheter er langt mer restriktive enn danske på hvilke av tyskerjentene som får tillatelse til å returnere til Norge; de fleste må bli Tyskland. Norges Røde Kors trygler Gerhardsen-regjeringen om hjelp, men de nekter. Sosialminister Sven Oftedal begrunner med at «folk fremdeles var temmelig harde på dette punkt». Først vinteren 1946 gir norske myndigheter Norges Røde Kors tillatelse til å starte hjelpearbeid. Arbeidet hemmeligholdes. De norsk-tyske barna, som er tyske statsborgere, nektes hjelp.
June 30, 2008
Roger Larsen
