Mamman min.

Vyrde Lesar.

I Sarpsborg blir det Oi-oi land.

Som en sommerfugl forsvant hun.
Hennes pust var lett som snø.
Hennes gamle hånd, den holdt jeg.
Mamman min, hun skulle dø.

Aldri er man så alene,
aldri står vel tiden mer i ro.
Selv om mange var tilstede,
Var det bare deg og meg : vi to.

Mange år vi delte livet,
nå var enden nådd for deg.
Du ble plutselig helt stille,
det var slutt på livets vei.

Derfor takker jeg og bukker
for alt du gjorde, alt du var,
Kjære mamman min : farvel nå.
Du får hilse til han far!

Roger Larsen