Jeg skal på et treff ....

"Jeg skal på et treff" sa tenåringen. "Jeg kan kjøre deg" svarte jeg og sånn ble det. Det viste seg at treffet var sør i Frankrike, men et ord er et ord. Vi la avgårde med Color Line til Kiel (begynner å bli kjedelig den båten, oppgrader litt æ) og stilte inn GPS'en på Ieper (Ypres) i Belgia. Her var det tre store slag under første verdenskrig og det var her tyskerne for første gang brukte gass. "In Flanders fields the poppies blow. Between the crosses, row on row ....." Minnemerket over de som bare forsvant var stort og mektig, mange døde ved denne fronten, både ved Ypres og senere ved Somme. Det var mange kors ....

Dagen etter la vi kursen mot Caen i Normandie (OK, let's go) for å besøke invasjonsstrendene fra 1944. Her gikk de allierte i land for å åpne en ny front, for å lette trykket på de sovjetiske armeene på Østfronten og her deltok den norske marine. Det vaier norske flagg i Normandie. Strendene med kodenavnene Utaha, Omaha, Gold, Juno og Sword har hugget seg inn i historien og også her lå kirkegårdene og minnesmerkene etter de falne tett. Det var mange kors ....

Deretter gikk veien mot Paris, (C'était la gaieté, Paris, C'était la douceur aussi. C'était notre tendresse ..) hvor vi besøkte det som besøkes skal, inklusiv Mona Lisa, Sacre Coeur (hvor vi tente lys for døde besteforeldre og som ble okkupert av arbeidere fra Rohne sist jeg var her i 1981 og vi ble sluppet ut gjennom en bakdør av en bekymret prest) og selvsagt fortauskafeene hvor vi drakk kaffe, biere, vin og spiste cous-cous, nordafrikas lapskaus. Vi holdt oss godt unna jålematen. Paris var varm, støyende og intensiv. Vi var for mange turister, men tenåringen drev meg fram, vi la mil bak oss, per pedes. Vi bodde i boulevard Voltaire, på Grand Hotel Voltaire med ca en stjerne. Ikke mye luxus, men rimelig og det var sentralt, buss 69 fører deg rett til turistsentrum og det lå nær en parkeringskjeller, vi kjørte rett ned ved ankomst. Paris kan være tøff å kjøre i for en stakkar fra Sarpsborg, og å finne parkeringsplass er nesten umulig. Etter tre overnattinger takket vi for oss og satt kursen mot Taize, hvor tenåringen skulle treffe 20 andre sarpinger og fem tusen andre tenåringer fra hele verden. Da vi kom fram, tok tenåringen litt voks i håret, sekken på ryggen og borte var'n. Pappaen satte kursen mot Verdun.

Ved Verdun (In the field where flowers grow, the dead lay buried far below) stod et annet av første verdenskrig veldige slag. Die Blutmühle kalte tyske soldater slaget og franske soldater breket som sauer på vei til Verdun, de skulle på slaktebenken. Jeg ble med på en rundtur blandt annet til Douamont, et av Verduns fort, og man kunne her se at hele området kun bestod av krater. Det var krater i kraterne og her døde flere hundre tusen soldater. Det var mange kors .... Europas krigskirkegårder og mange kors gjør det rart å tenke på at EU, verdens mest vellykkede fredsprosjekt, aldri har fått Fredsprisen. Desverre .....

Fra Verdun dro jeg hjem, rett hjem. Det var 170 mil som jeg tok i et jafs på 20 timer og da jeg kom hjem stod det 4000 km på triptelleren, tanken var tom og jeg hadde holdt ord. "Jeg kan kjøre deg."