Min kjære nabo.

En av mine gode venner, fru Stenseth, er død.

Fru Stenseth het alltid fru Stenseth, men kœllen hennes het Fritjof, og de var besteforeldra til kameraten min, han Sigurd. De var de kuleste besteforeldra på Tindlund, de hadde Skoda og verdens beste kjøkkentrapp å sitte på. Om sommern satt jeg ofte på trappa og ventet på Siggen, når han var inne for å få seg et par loffeskiver, uten skorpe, med sirup, før vi pånytt fløy opp i skauen for å leke.

Da jeg ble eldre og dro ut i den store verden for å studere, ble det pratene sjeldnere, men når jeg var hjemme og fru Stenseth var ute i gården, på verandan eller ute i hagen, da stoppet jeg, alltid, og vi koseprekœ med hverandre, fliræ og lo. Vi prekæ om gamle dager, om nåtid og framtid. Fru Stenseth hadde alltid noe godt på hjertet, hun var alltid blid og vi lo mange lattere isammen. Hun var et av de snilleste, blideste og kosligste menneskene jeg har kjent. Det var koselige og kostelige stunder, vi hadde det trivlig sammen, som seg hør og bør mellom gode venner. Nå er hun død etter et langt sykeleie og et langt godt liv, og selvom jeg ikke så henne det siste året, vet jeg at hun tenkte på meg, det merka jeg når jeg kjørte forbi. Det går ikke en gang at jeg kjører forbi huset hennes uten at jeg tenker på henne, og det vil jeg vel alltid gjøre.

Jeg lyser fred over fru Stenseths minne.

Roger Larsen