Dikt om forhistorien.

Vyrde Lesar.

 I Sarpsborg badær øm, å det ærnt'e is engang.

De sier at Sarpsborg, er eldre enn eldst,
ja, gamlere enn det gamle.
Så da må vi, som egentlig vet,
på tunene sannlig oss samle.

Da havet stod høit, ja høit over det,
over det som idag er en åker,
da svømte fisken, rolig omkring,
over både Skjeberg og Greåker.

På tunet i Tune, en hytte så rød,
ved en bre vik, som stranda het,
her solgtes både rus, mjød og brød,
ja til og med kjærlighet.

Hvor kirken i dag står, der var kun sand,
men her holdt de hov, de gamle,
men det var jo før, ja århundrer før,
man av klokkene hit lot seg samle.

Her samlet de seg, de som solgte og kjøpte,
de kom via ælvæ og vannet.
Ja vet du det ei, jeg forteller det nå:
det var hav over Soli og Sanne.

Og på Raryggen kom de,
konger og Folk,
og lytter du godt,
(du trenger ei tolk),
vil du høre i trekronens røst:
stemmer som roper, stemmer som skriker,
stemmer som roper på trøst.

Og er du blandt de, som fortid kan høre,
da hører du glam, glød og liv,
det er godt at vi ei er alene,
her ved Tunevannssiv..