Hvorfor så stille ....

Der Untergang, filmen fra Bunkeren i Berlin, om det tredje rikes siste dager, fyller en liten kinosal i Sarpsborg, daglig. Eldre, som kanskje kan minnes krigen, er i flertall blandt tilskuerne. En deskriptiv film om en slagen politikk, en slagen stat, men et samfunn som overlevde, mot sin Førers vilje. Filmen viser oss intet nytt, ikke om Hitler og ikke om hans Generaler, og heller ikke om hans nærmeste.

Det filmen viser oss er at Tyskland fortsatt tar arven etter det tredje riket på alvor. I bøker, tidsskrifter og film, minner de seg selv på de 12 årene galskapen fikk råde i Tyskland, en galskap som omfattet hele folket. Det var vanlige mennesker som stod bak industridrapene i Konsentrasjonsleirene (selv har jeg vært i Majdanek, jeg var lenge stille). Det tyske folket stod bak utrenskingene i de okkuperte områdene, og planene var klare for industridrap på flere folkegrupper. Etter jødene, de kristne ?

Der Spiegel har i mange år tatt for seg annen verdenskrig (ja første også), temaet er behandlet, i perioder, i hvert nummer. Av bøker er det Victor Klemperers : "Ich will Zeugnis ablegen bis zum letzten", som viser oss det tyske folks skyld, hele folkets skyld. Hverken "Die Weisse Rose" sin lavmeldte protest, eller smellet i bunkeren i 1944, kan gjøre noe med denne skylden.

Da er det på tide å spørre, hvorfor har det siden rettsoppgjøret vært så stille om det som skjedde i Norge under krigen. Har det noe med det industrielle samarbeidet med tyskerne å gjøre ? Har det noe med jødene å gjøre ? Hvorfor tier egentlig hjemmefrontens øverste ledelse ? Hva er det de skjuler montro ? Var innsatsen FOR Hitlertyskland større enn innsatsen MOT ? Betalte de som var ute, for samarbeidet hjemme ?

Roger Larsen