November 15, 2016
Roger Larsen
I Sarpsborg kallær'ømm bokasser for funksjonalistiske. Mærkeli ... å pollitikkeræ biter på sellsakt ...
Tid for dessert
Om ti år er vi 700.000 pensjonister under 80 år. For alle andre er det bare å brette opp ermene.
Victor D. Norman
Jeg er født i 1946, sammen med alle de andre som utgjør det første og
største (og selvfølgelig beste) av de store etterkrigskullene i Norge.
Vi har formet samfunnet siden vi var små. Thorbjørn Egner, Alf Prøysen og Anne-Cath. Vestly hadde ikke hatt noe marked uten oss; det hadde heller ikke blitt noe studentopprør i 1968 eller noe nei til EU 1972. Det var vi som oppfant distriktshøyskolene, kvinnefrigjøringen, seriemonogamiet – og jappetiden. Vi oppdaget fotformsko og Mateus, og gjorde nordmenn til et vindrikkende folk. Vi har gitt Dagbladet et langt liv etter døden; vi har kranglet oss gjennom arbeidslivet; vi har vandret gjennom politikken fra venstre til høyre og gjennom menykortet fra Joika til sushi.
Vi er ikke ferdige ennå. Etter å ha sørget for at pensjonsreformen ikke rammer oss, skal vi nå nyte desserten. I 10–15 år fremover vil vi være den første og største generasjonen av spreke, velstående pensjonister – og etter det blir de av oss som fortsatt er med, den første og største generasjonen av virkelig krevende kunder i omsorgsmarkedet. I begge faser vil vi fortsette å være samfunnsformere.
For å se hva det innebærer, må en først forstå hvorfor vi i etterkrigsgenerasjonen ble som vi ble. Avskrellet sekstiåtterretorikk er svaret gitt ved det den svenske økonomen Staffan Burenstam Linder i en bok fra 1969 kalte «det rastløse velferdsmennesket».
Vi som ble født i årene etter krigen, var de første som opplevde velstand for folk flest. Vi var også spesielle fordi velstanden ikke var basert på eiendom eller kapitalinntekter – for første gang kom velstanden fra høye lønninger.
Her er nøkkelen til å forstå hvordan vi har formet samfunnet. Lønn er ikke bare en kilde til inntekt – det er også prisen på tid: Er lønnen høy, er det dyrt å ta fri. Vi ble derfor den første generasjonen som hadde råd til å ta fri, men som måtte betale dyrt for å gjøre det.
Resultatet ble et liv i en eneste lang tidsklemme – på stadig jakt etter forbruk og opplevelser som godt kunne koste mye, men som la beslag på minst mulig tid. De lange, dovne sørlandsferiene ble erstattet av weekendturer til Kuala Lumpur; skogsturene på søndager ble til joggeturer på kveldstid; familiefrokosten ble til müsli på kjøkkenbenken; torsdagskonserten ble først til musikk i bilen og nå til øreplugger på gaten.
Sett i dette perspektivet, er kvinnefrigjøring, barnehager og offentlig eldreomsorg bare et uttrykk for Linder-paradokset: Med høy lønn ble det for dyrt for kvinner å være hjemme, for dyrt å passe egne barn på dagtid, og for dyrt å pleie sine gamle foreldre selv.
De travle, rastløse sekstiåtterne er derfor i dypere forstand markedets svar på høy lønn og knapphet på tid.
Og nå, plutselig, skal vi ikke ha det travelt lenger. Vi er fortsatt velstående, men nå ikke i kraft av høy lønn, men i kraft av høy pensjon. Med det vil jakten på opplevelser som koster mye per time brukt, bli erstattet av en tilsvarende jakt på ting som krever mye tid per krone.
De av oss som har holdt foredrag for et senioruniversitet, har allerede fått en forsmak. Der er det ikke snakk om et innlegg på 20 minutter til en forsamling som utålmodig venter på at du skal bli ferdig. Nei, der møter man interesserte mennesker som har avsatt hele dagen, og som venter seg en dobbeltforelesning med kaffe og utlodning i pausen, og god tid til spørsmål etterpå.
Forsmaken sier ganske mye om hvordan vi kommer til å forme samfunnet de neste 10–15 årene. Vi vil etterspørre tidkrevende tjenester – innen mat og drikke, reiseliv, helse og kultur. At tjenestene er tidkrevende, betyr at de vil legge beslag på mye arbeidskraft. Det å underholde oss vil derfor bli en skikkelig vekstnæring.
Tallene er store. I 2025 vil det være nærmere 700.000 pensjonister under 80 år. Får de en gjennomsnittlig disponibel inntekt på 300.000, vil de representere over 200 milliarder i årlig kjøpekraft. Med et mer arbeidskrevende forbruksmønster enn gjennomsnittsinnbyggeren betyr det at de spreke pensjonistene om ti år kan legge beslag på bortimot 20 prosent av arbeidsstyrken i privat sektor.
Dere er ikke ferdig med oss ennå ...
Victor D. Norman, professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole
Vi har formet samfunnet siden vi var små. Thorbjørn Egner, Alf Prøysen og Anne-Cath. Vestly hadde ikke hatt noe marked uten oss; det hadde heller ikke blitt noe studentopprør i 1968 eller noe nei til EU 1972. Det var vi som oppfant distriktshøyskolene, kvinnefrigjøringen, seriemonogamiet – og jappetiden. Vi oppdaget fotformsko og Mateus, og gjorde nordmenn til et vindrikkende folk. Vi har gitt Dagbladet et langt liv etter døden; vi har kranglet oss gjennom arbeidslivet; vi har vandret gjennom politikken fra venstre til høyre og gjennom menykortet fra Joika til sushi.
Vi er ikke ferdige ennå. Etter å ha sørget for at pensjonsreformen ikke rammer oss, skal vi nå nyte desserten. I 10–15 år fremover vil vi være den første og største generasjonen av spreke, velstående pensjonister – og etter det blir de av oss som fortsatt er med, den første og største generasjonen av virkelig krevende kunder i omsorgsmarkedet. I begge faser vil vi fortsette å være samfunnsformere.
For å se hva det innebærer, må en først forstå hvorfor vi i etterkrigsgenerasjonen ble som vi ble. Avskrellet sekstiåtterretorikk er svaret gitt ved det den svenske økonomen Staffan Burenstam Linder i en bok fra 1969 kalte «det rastløse velferdsmennesket».
Vi som ble født i årene etter krigen, var de første som opplevde velstand for folk flest. Vi var også spesielle fordi velstanden ikke var basert på eiendom eller kapitalinntekter – for første gang kom velstanden fra høye lønninger.
Her er nøkkelen til å forstå hvordan vi har formet samfunnet. Lønn er ikke bare en kilde til inntekt – det er også prisen på tid: Er lønnen høy, er det dyrt å ta fri. Vi ble derfor den første generasjonen som hadde råd til å ta fri, men som måtte betale dyrt for å gjøre det.
Resultatet ble et liv i en eneste lang tidsklemme – på stadig jakt etter forbruk og opplevelser som godt kunne koste mye, men som la beslag på minst mulig tid. De lange, dovne sørlandsferiene ble erstattet av weekendturer til Kuala Lumpur; skogsturene på søndager ble til joggeturer på kveldstid; familiefrokosten ble til müsli på kjøkkenbenken; torsdagskonserten ble først til musikk i bilen og nå til øreplugger på gaten.
Sett i dette perspektivet, er kvinnefrigjøring, barnehager og offentlig eldreomsorg bare et uttrykk for Linder-paradokset: Med høy lønn ble det for dyrt for kvinner å være hjemme, for dyrt å passe egne barn på dagtid, og for dyrt å pleie sine gamle foreldre selv.
De travle, rastløse sekstiåtterne er derfor i dypere forstand markedets svar på høy lønn og knapphet på tid.
Og nå, plutselig, skal vi ikke ha det travelt lenger. Vi er fortsatt velstående, men nå ikke i kraft av høy lønn, men i kraft av høy pensjon. Med det vil jakten på opplevelser som koster mye per time brukt, bli erstattet av en tilsvarende jakt på ting som krever mye tid per krone.
De av oss som har holdt foredrag for et senioruniversitet, har allerede fått en forsmak. Der er det ikke snakk om et innlegg på 20 minutter til en forsamling som utålmodig venter på at du skal bli ferdig. Nei, der møter man interesserte mennesker som har avsatt hele dagen, og som venter seg en dobbeltforelesning med kaffe og utlodning i pausen, og god tid til spørsmål etterpå.
Forsmaken sier ganske mye om hvordan vi kommer til å forme samfunnet de neste 10–15 årene. Vi vil etterspørre tidkrevende tjenester – innen mat og drikke, reiseliv, helse og kultur. At tjenestene er tidkrevende, betyr at de vil legge beslag på mye arbeidskraft. Det å underholde oss vil derfor bli en skikkelig vekstnæring.
Tallene er store. I 2025 vil det være nærmere 700.000 pensjonister under 80 år. Får de en gjennomsnittlig disponibel inntekt på 300.000, vil de representere over 200 milliarder i årlig kjøpekraft. Med et mer arbeidskrevende forbruksmønster enn gjennomsnittsinnbyggeren betyr det at de spreke pensjonistene om ti år kan legge beslag på bortimot 20 prosent av arbeidsstyrken i privat sektor.
Dere er ikke ferdig med oss ennå ...
Victor D. Norman, professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole
0 comments:
Post a Comment