Nødsj, Nødsj, Say NO more.

Vyrde Lesar.

I Sarpsborg er det desverre fortsatt folk som ikke har skjønt at skal Sarpsborg sentrum overleve, ja så må den nye ungdomsskolen ligge i Sentrum. Ikke på Mækkdånnallstørje, men i gågata. Gjerne i EPA.bygget.

Ellers så taler det følgende innlegg for seg selv !

***********************

Fattig mot rik.

Kjetil Wiedswang, Dagens Næringsliv

For to år siden skjedde en liten revolusjon i Verdens handelsorganisasjon, WTO.

Et snes land gikk sammen i «G20-gruppen» for å forsvare sine interesser, de fattiges interesser. Blant medlemmene er India, Kina, Indonesia, Pakistan, Brasil, Cuba, Nigeria, Filippinene, Chile og Egypt. Halvparten av jordens befolkning bor i G20-landene.

G20 vil ha bort eksportsubsidier for landbruksprodukter. Gruppen krever radikale kutt i de rike landenes landbrukstoll, og produksjonssubsidier.

Siden har de rike bøyd av på noen felt, men holdt hardt igjen på andre.

Norge, under Kjell Magne Bondevik, har vært blant landene som har strittet mest imot.

Det handlet om å forsvare norske landbruksinteresser, men det ga også moralsk ubehag: En stadig høyere bunke av forskningsrapporter og analyser (i år fra Verdensbanken, Afrikakommisjonen og OECD) mener det vil gi en betydelig fattigdomsreduksjon i verden hvis G20-landenes krav blir innfridd. Spesielt vil det gi positiv utviklingseffekt hvis de rike bygger ned sitt grensevern.

Man står overfor samordnede og klare krav fra de fattige.

Dette har det vært vanskelig å bortforklare. Bondevik-regjeringen – pluss norske landbruksinteresser – har forsøkt seg på slike bortforklaringer likevel.

Det er brukt fire hovedargumenter.

- Brasil-argumentet. Det er ofte gjentatt at en friere verdenshandel med landbruksprodukter vil komme land som Brasil til gode, og i Brasil er jo ikke folk så veldig fattige. På FNs levekårsranking ligger Brasil på 63. plass (av 177), og rundt 24 millioner brasilianere lever i ekstrem fattigdom. De fleste og de største G20-landene ligger langt dårligere an. Fattigst i gruppen er Nigeria, som har 158. plass på FN-rankingen.

Vitsen med G20 var å samordne de fattiges interesser, for å møte de rikes splitt- og hersk-taktikk. Det har de klart. Konkrete krav om kutt i toll og subsidier kommer nå fra en front av land der det bor over tre milliarder mennesker.

- MUL-argumentet. I stedet for å snakke om kravene fra G20, har de borgerlige valgt å snakke om MUL, de Minst Utviklede Landene. Disse landene har minimal landbrukseksport, og noen av dem kan bli skadelidende av friere verdenshandel. Ergo kan vi puste ut i Norge. Vi er på de fattiges side likevel.

Ifølge OECD vil en håndfull land sør for Sahara tape på suksess i WTO. Verdens øvrige 140 WTO-medlemmer vil tjene, og de fattige vil tjene mest.

De lutfattiges problem er erkjent. IMF har lansert en pakke med «aid for trade». MUL-land har protestert fordi pakken ikke er stor nok. En økning av denne direkte bistanden – målt i promiller av hva verdensøkonomien (og verdens øvrige fattige) vil tjene på WTO-suksess – vil gjøre at MUL-landene likevel kommer bedre ut.

- «Vi er så små»-argumentet. Det er fremholdt (fra Bondelaget) at det vil hjelpe de fattige lite om Norge vokser igjen med busk og kratt. Det er sant. Norge er et lite marked. Men ingen har argumentert slik i den utenrikspolitiske striden om norsk militær deltagelse i Irak og Afghanistan. Det vil bety minimalt for konfliktene at Norge trekker ut sine soldater. Det internasjonale politiske signalet er likevel klart, og ikke uviktig.

- Eksportargumentet. Det er sagt mye kritisk fra norsk hold om eksportsubsidier. Det er sant – og politisk smertefritt – ettersom den norske landbrukseksporten er svært beskjeden. Men i WTO bøyde de rike av på dette punktet for et år siden. Det som nå kan velte forhandlingene, er striden om produksjonssubsidier, og fremfor alt grensevern.

Men dette var bortforklaringene til Bondeviks borgerlige regjering.

I dag begynner et nytt, kanskje avgjørende møte i Genève. Norge er under ny administrasjon. Det skal lages ny politikk.

På den ene siden ligger kravene fra land der halve menneskeheten bor. Men på den andre ligger de økonomiske interessene til et av regjeringspartienes kjernevelgere.

På sin første arbeidsdag snakket statsminister Jens Stoltenberg på fjernsyn om WTO-interessene til norske bønder. Han snakket ikke om verdens fattige.

*******************************
Dagens Næringsliv er en bra avis ! Abbonnerer du ?

Read more »

Regjeringen tar grep, eller ??

Vyrde Lesar.

I Sarpsborg diskuterer følk, søpla er det ærbesfolk som skal hive.

På plakaten er det desverre ingen kvinne fra Sri Lanka eller India. Pokker også, åssen skal jeg da få bevist at jeg er POLITISK KORREKT og slenger på en eller annen ytlending etter at jeg har sørga for alle vennene mine !!!

Ellers så har jeg skrevet brev til Miljøverndepartementet, Ålesundaren sitt dept.

***********************************
TEMA : Gammel søppelfylling.

Hei Bjørnøy.

Jeg greier ikke å få Sarpsborg Kommune til å ta saken alvorlig, derfor denne henvendelse.

Ved siden av min mor, på Nye Tindlundvei 76 i Sarpsborg kommune, skal det bygges noen småblokker.

Rett på oversiden av denne eiendommen er det en gammel fylling, som var i bruk til langt opp på sekstitallet. Her ble det dumpet maling og andre husholdningskjemikalier. Det er for så vidt greit nok. At et av de lokale gartneriene også brukte fyllinga er derimot litt mer skremmende. Vi vet jo hvilke kjemikalier som ble brukt i den bransjen på femti og sekstitallet.

De senere åra har det vært bevegelse i søppelfyllinga. Det vet vi da det har luktet kjemikalier fra kloakkrør ved oppkjørselen til Nye Tindlundvei 80. Og dette bekymrer såpass at jeg har kontaktet Sarpsborg kommune og bedt kommunen om å sjekke området. Det skal graves her, og i den oppgravde massen skal barn leke.

Sarpsborg Kommune bryr seg ikke om verken søppelfyllinga eller barna. De gidder ikke engang å svare på henvendelsene.

Kan dere hjelpe ?

Kopien går til Svein Agnalt, som er en av de jeg har hatt kontakt med i kommunen angående denne saken.

Roger Larsen
Jutulveien 46
1709 Sarpsborg

*************************
Roger Larsen

Read more »

Ploff. Ploff.

Vyrde Lesar.

I Sarpsborg er det mange som bor.

Og at det går an å tenke på annet enn brunostblokker er du her og her.

Derfor har jeg begynt på Ploff Ploff. Jeg vet at Ploff ploff mangler mye og hopper fram og tilbake, men nå er det DEDLÆIN. Kanskje det bir en liten novelle en dag ?

********************************************

Ploff, sa den lille pistolen. Ploff. Ploff. Den hoppet litt i handa.

Det ble ikke store hull i henne, et lite midt på brystbenet, og to nesten usynlige, ett over hvert øye. Det ble ikke noe Zapruder-plæsj, og det var jeg både glad for og overrasket over, og hun sa ikke et ord, bare sank sammen. Hmm.. sånn var det ikke på film.

Ekkel var hun, dette kv-kvinnemennesket på kv-kvisten, rødhåret, sexy, langbent og va-vakker, men ekkel. Ei AKPbinne som nå hadde blitt k-kristen, og hadde hallelujamøter hver helg. På k-kvisten, og bare med m-menn, en islandsk fotograf, en schitzofren vestlending, en t-treig filosof og ikke meg, men sprit det hadde de. Blank, varm sprit på flasker som gikk på rundgang. De satt og skrek halleluja og bablet bibelsitater. Jeg kunne se det hele fra v-vinduet mitt i nabohuset, vinduet som jeg pleide å klatre ut av når jeg besøkte henne. Men det var før.

Før dette hallelujasurret, før da hun var AKPer. Frilynt AKPer. Vi pa-parret oss som vi skulle være kaniner. M-men det var før det.

Jeg klatret hjem igjen. Over taket og inn vinduet. Hun forble der hun var, død.

Annar Anderesen var gift med en polsk lege. Av kollegaene hans ble hun kalt den sorte rose. Det var lett å forstå hvorfor. Han satt og tenkte på henne og på hytta.
Det var Annar som fikk oppdraget. En hysterisk Islending hadde etterhvert gjort seg forståelig i politivakta, og en patrulje var blitt sendt ut. Etter å ha meldt seg fra Høyden, meldte de fire etasjer senere at de kunne bekrefte sagalandets hysteriske : damen var død. Død, rødhåret, naken og vakker. Men det visste jo jeg allerede.

Anderesen var på vei i sin slitne 626, hvorfor bytte bil når den gamle var bra nok. Egglikørfarget, som den var, vakte den alltid litt oppsikt, men egglikør var Annars kosedrikke, og som kona, alltid med på hytta.
Et raskt overblikk fortalte ham at det neppe hadde vært noe slagsmål her, det var rent og pent, og låst fra innsiden. Døra var sprengt og sikkerhetslenken hang på innsiden. Den hadde ikke vært mye til hjelp, islandsponnien hadde nesten røska ned hele døra, med karm og hele greia. Barbordet hadde ikke studentstanard, ingen rødvin, men okk så mye sprit, veldig mye. Og så mange bibler, overalt lå den hellige skrift, i hauger. Merkelig tenkte Anderesen, meget merkelig. Det var ingen egglikør på barbordet.

I etasjen under bodde to gamle urørte møydommer og en gammel hvalfanger. Alle over åtti. Det var første mai i dag, og de hadde vært ute og feiret hvalfangerens åttiårsdag. Han trodde de flagget for ham. Hans gamle leieboer, som spanderte dagen, lot ham forbli i troen. De var alle nesten døve. HAR DERE HØRT NOEN LYDER, skrek Anderesen til dem, men selv da svarte de bare : KA?? Det viste seg etterhvert at de visste hvem studinen var, men de hadde aldri hørt noe bråk, ikke fra oven, og ikke i trappen.

Resten av huset var tomt, en boligspekulant hadde kjøpt det, det skulle hybelifiseres. Antall beboere skulle tidobles.

De møtte på kammerset en etter en. Islendingen som sverget til echtacrome og hadde satt nidstang mot den islandske regjering, visste ingenting, snakket knapt nok norsk og var spesialst på islandske diplom. Han hadde alibi, han hadde malt plakater i to døgn, på speed, men det sa han ingenting om. Rent mel i nesen.

Skitzoen var skitzo, paranoid og klar for innlegging, han måtte bare skade noen først. Det var dårlig med plass i dårekassen, men å myrde. Anderesen vurderte det som lite sannsynlig, men alibi, nei det hadde han ikke. Muligens fordi han ikke visste hvor han hadde vært i det hele tatt. Knapt nok hva han het.

Filosofen, derimot, var mer suspekt. Blandt venner ble han sett på som et levende leksikon, han snakket fransk, tysk, gammelnorsk og litt latin, elsket blues og jazz, var dørvakt på byens Cafe Liberal, og var sett, viste Anderesen, ikledd en drakt av ugarvet lær, men da hadde kafeen skeive dager, og det var vistnok vakthabitten, selv hundehalsbåndet var det.

Anderersen grøsset og tenkte på kona.

Og det var fler, mange fler, meg inkludert, men første mai hadde jeg alibi, ingen hadde merket at jeg var vekk noen minutter, vi var jo alle dritings på rød musserende og sinsimila. Og jeg var jo egentlig bare oppe for å hente noen fler flasker da jeg så henne, der hun n-naken drev karateøvelser, og v-vinket til meg.

Ja, ja, tenkte Andersen, han får strebe etter det selv. Så skar han møysommelig en ny bit av smørbrødet og humret for seg selv og tenkte på kona og egglikør.

Du er ferdig nå sa Tor Andresen, en usympatisk streber av en nordlending, og de er det få av.
Jeg dyttet plutselig til ham, han tok et par skritt bakover og falt over barbordet med et brak. Flere flasker knustes og sprit sprutet inn i den gamle varmeovnen og tok fyr. Han skrek. Plutselig hadde jeg den lille pistolen i hånda.
Ploff, sa den lille pistolen. Ploff. Ploff. Den hoppet litt i handa.


Ja, ja, det er bare en skisse.
Kjekt å se at SA følger opp forresten.

Roger Larsen

Read more »

Bautasteiner og TULL

Vyrde Lesar.

I Sarpsborg har vi handlet på Svinesund og i Strømstad siden Ålesund brant. Men nå får vi konkurranse. Siden tollregimet som straffer oss for å handle i nærbutikken burde ligge på sotteseng, ligger dagens illustrasjon også. Det er bautaen over Oluf Davidsen Ulvetangen som i 1718 førte fienden (svenskene, IKKE tollerne/tullerne) på villspor i Varteig.

Olav Thon slår til med et milliardbygg i Töcksfors, så nå har vi snart Svinesundområdet for oss selv. La oss håpe at Oslofolk (og andre) kjenner sin besøkelsestid og valfarter i 100 000 talls til butikken i TöcksforsEU. Akkurat som vi. Drar de til Töcksfors, blir det mindre trafikk langs E6, mindre ulykker, mindre forurensing, mindre kø, men (og det er alltid et men), det blir færre å kontrollere for tollerne/tullerne, slik at hvis du SMUGLER øl (har med fler en FIRE - 4 lettøl inn i landet), ja da kan du nok risikere å bli tatt !! Husk at du er en banditt, lovbryter, smugler om du har med deg en six-pækk !!

Og man skal ikke se bortifra at det samme KAN bli tilfelle om du tar med seks medisterkaker, husk at vi nå her et bondestyrt senterpartiregime å forholde oss til. Vi imot den tredje verden, vi er da FOR import av billig sukker og kokosnøtter vi !!?? Makan til TULL/TOLL ?

Roger Larsen

Read more »

KOOPEN, trafikken og barna.

Vyrde Lesar.

I Sarpsborg er det mange butikker. Det står reklameskitt og rekvalmeplakater overalt.

CooP, fellesskapets butikk, forsøpleren på Kurland, er en av de værste. Med kommunal velsignelse forsøpler de hele nærområdet rundt Kurland Skole.

Dette er en butikk som ikke konkurrerer på pris, for her er det dyrt- og de kaller seg samvirkelag - her flåes pensjonister og arbeidsfolk, sjekk prisene !!

Butikken drar trafikk inn i nærskoleområdet, brautende, med kommunal velsignelse har de tatt seg til rette. De har selvsagt ikke sjekket skolebarnas skoleveiruter før de la en farlig (meget farlig) parkeringsplass midt i barnetrekket. Hadde det vært rådyrtrekk, så hadde det selvsagt vært forbudt.

En god kommune å vokse opp i for barn og ungdom ? Og kommunen vil selvsagt ikke gjøre noe for barna, bare for kapitalistene i butikken !?

Roger Larsen

Read more »

Utdanningsindustrien, men den kommer ikke av seg sjøl.

Vyrde Lesar.

I Sarpsborg bør Østfolds Ingeniørutdannelse ligge. Sarpsborg som desverre ofte ser slik ut, har høyskolepotensiale.

Ser man bort i fra brunostkvartalene rundt tragedien på Sandtorget, ( kjøp, kjøp, kjøp, kjøp ) er deler av Sarpsborg fortsatt på private hender, godt vedlikeholdt og sjarmerende. Glengsgata er et eksempel på det. Men Viagramennene i (ja hva skal det nå forestille) mursteinsbunkeren på Dr. Brettevilles tomt (?) gjør alt for å lage en "moderne" by. Kaninbur og blokker og parkeringsplasser og eksos og leven er resultatet. Men Viagramennene nærmer seg pensjonsalder !! Der er håp, men det svinner.

Skal Sarpsborg utvikles til en skoleby, må det taes grep. NÅ ! Vi har mange muligheter. Nærhet til natur, nærhet til ferskvann, nærhet til saltvann, nærhet til kontinentet, godt klima, moderne industri ... ju neim it. Men vi mangler visjoner.

Utdanning er en Industri. Bildet viser sentrum av Bergen OG sentrum av Universitetet i Bergen. Det er kort vei til kaffelatte, kino, bibliotek, musikk, forretninger, kjøttkaker, damer og dop. Skal vi få en Utdanningsindustri i Sarpsborg må disse parametrene falle på plass.

1. Skolen MÅ ligge midt i byen. EPAtomten/bygget er eneste mulighet.
(Ja, MÅ!!!!)
2. Biblioteket MÅ bygges i nærheten. (If-bygget ?, Kinoen ?, Kirkegata skole ? Folkets hus ?)
(Ja, kinoen som institusjon, som den er i dag, er utenkelig "i morgen".)
3. Gymsaler/treningsanlegg MÅ ligge i nærheten og må kunne ta unna.
(SEFA er ikke stort nok, men det er sikkert Johnny Raadahl. Masse erfaring her.)
4. Man MÅ legge Industrikommunen bak seg, man MÅ legge landbruket bak seg.
(En Visjonær ser framover, ikke bakover)
5. Man MÅ sette seg ambisiøse mål. NANO, BIO, SOLCELLER, KJEMI.
(Blandet med IT, ESTETIKK, ARKEOLOGI, HUMANISTISKE FAG, LITTERATUR)
6. Man MÅ se utover kommunens, fylkets, landsdelens, Norges, Skandinavias, Europas grenser.

Lett blir det ikke, de gamle menn i syningom MÅ vekk ( LO, LO, LO).

Hvor skal disse studentene, vaktmestrene, professorene, teknikkerne, lærerne bo ?

Over Glomma, nei, nei, nei : Ikke i Borge !

OVER GLOMMA ! I "spennende" (jeg hater det ordet !!), nye bydeler ? Nei, brunostblokker med Sarpsborghjørener holder nok ikke, desverre !!

Rebuilding the Inner City - Video
Snøhetta
BAS

Roger Larsen

Read more »

Borregaard, kuer og uetisk oppførsel.

Vyrde Lesar.

I Sarpsborg er det noen kuer og mye industri. Spørsmålet om hva som er viktigst for nasjonen vet vi, man bruker nemlig ca 40 milliarder årlig på pottitter fra Sunnmøre og norske kuer. 40 milliarder oljekroner. Selv sin egen søppel får bøndene betalt for å fjerne. SIN EGEN SØPPEL !

Hørte jeg ordet "Kulturlandskap" ? Av en eller annen grunn, snakkes det også stadig om Morten (eller er det morten ?) i Tunevannet som forurenser, nesten aldri om bøndene i Nordenden. Her er ugler (ikke mort) i mosen !

Nå er Norge også i krig med, nei, nei, ikke bare Russerne i Nordområdene, men også de fattigste blandt de fattige : Den tredje verdens bønder (Som selvsagt ikke vet sitt eget beste - det er det bondelaget som gjør. Bondelaget som har så sunt vett at landsstyret i april 1940 enstemmig gikk inn for å støtte NS, for som de sa/sier i Telemark : Quisling var en bra kar : HAN LA IKKE PRESS PÅ DYRKA MARK (Telemark, Hørte, 1973 (høst), familiemiddag hos Svanen (det må legges til at det var en viss uenighet om utsagnet, etterhvert ganske høylydt uenighet)).

Det er nå Norge, i samarbeid med EU, Japan og andre suppsidiebarroner som nekter subsidiekutt, som nekter tollkutt, som vil fortsette galskapen med fettberg, vinberg, smørberg, svinekjøttberg .. kort sagt : som vil beholde de 10 milliardene som DAGLIG går til subsidier av den vestlige verdens agraradel, fører krigen mot de fattigste. Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør for dette fører selvsagt til at de fattigste blandt de fattige ikke kan konkurrere.

Sukker, hvete, ris, mais, grisekjøtt, vin, tomater (fra drivhus), dumpes med hjelp av våre skattepenger, i vårt eget land, og på verdensmarkedet. Ja du tror vel ikke fet, giftig gulost til kr 39.90 pr kilo er produsert uten tilskudd ?? !!! HAAAAAAAAAAAA !!!!!!!!!!!!!!!!!!! HA !!!!! Eller kanskje man burde gråte over sukra sjokolademelk servert som "skolemat" ?

Fornuften seirer desverre ikke i denne kampen, SenterPartiet sitter ved roret og de vil ikke slippe de fattigste fram til våre middagsbord. Vel, kanskje pepper blir billigere (1 krone pr pakke på REMA1000), men lammekjøtt fra utlandet. SKRIIIIIIIK !

Hvor lenge kan Agrarbaronene holde på ? Jo, leeeeenge, de har alle et par polakker i kjøkkenhagen. Ikke nok med at vedtømmeret importeres, de importerer polakker til å sage den opp også.

Roger Larsen

Ps. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan Google velger sine annonnser, så jeg fortsetter. Ser de på hele bloggen, på den synlige bloggen .... hmmmm ???

Read more »

EFF, P2P, Freenet og Narvesen

Vyrde Lesar.

Teknologien fører oss inn i Tyvenes marked. P2P (peer to peer), ADSL, ADSL2, Bittorrent, Freenet, IM ... gjør oss til tyver under dekke av Open Source, EFF. Alle andre gjør det, er en unnskyldning ... også vi i Sarpsborg. Men dette var helt noe annet.

P2P nettverkene har medført at tyvenes marked er spredt inn i de tusen hjem. Bitlord og andre "verktøy" sørger for at det ikke trengs en sentral server til å lagre tyvegodset på. Programvare, musikk, tidsskrifter, bøker, filmer, lyd-bøker og alt annet som kan digitaliseres, stjeles i dag.

Filene deles opp i småbiter (torrenter) og alle som laster ned, laster samtidig opp (i prinsippet). Kartet over hvor bitene befinner seg legges ut på en kjent server og alle blir tyver. ALLE.

Dette vil få, og har allerede fått, store konsekvenser for musikkbransjen, for filmbransjen, for programvarebransjen og nå kommer det trykte ord etter.

Desemberutgavene av ymse edbtidsskrifter ligger allerede der i PDF-format. Bøker nylig utgitt ligger der, filmer som enda ikke har hatt premiere ligger der, de første avisene ligger der, programvare med cracks (ulovlige nøkler/koder) ligger der, tegneserier, porno .... og vi laster ned.

Foreløpig er det ikke så mange, men når ADSL2 kommer, når MP4 blir bedre, når opptaksmulighetene bli større (mindre kameraer på lomma til de som ulovlig filmer), når alle aviser kommer i PDF, når ....... en gang fyra vi en fet en av politiske grunner, vi støtta palestinernes kamp, nå er det kriminelle som styrer hampen. Nå laster vi ned av politiske grunner (EFF), snart er det ... eller


Og unnskyldningene er mange : det er jo MICROSOFT, programvaren er jo så dyr, Linux er jo gratis (ha, ha), et tidsskrift koster 156 kroner på Narvesen, boka koster 499, jeg skal jo bare prøve det, jeg skal jo bare titte på bladet ...

For å være PK, jeg har lest om kinesiske dissidenter og deres bruk av Freenet, lastet jeg ned og installerte det. I går tok jeg en titt, og i dag skal jeg avinstallere. Dette brukes blandt annet som et pedofilt nettverk ... nå er det avinstallert !!

Og en tyv, er en tyv, er en tyv.

Roger Larsen

Read more »

Det lukter Kristenmannsblod ! Flock og Maxthon

Vyrde Lesar.


I Sarpsborg vil man ha ungdommen med i Menighetsrådene.

En hul argumentasjon. De kristne har i all tid gjemt bort disse valgene på menighetsråd. Av redsel for ikke å få inn "sine", men kanskje både homoer og andre vanlige folk, har valgene vært bortgjemt, skjult og hemmeliggjort. Det har visst vært nok med at "menigheten" stemmer, og det er de 40 som møter opp på en gudstjeneste og knapt nok det. Udemokratisk, uetisk og ukristelig har de holdt disse valgene for seg selv. Selv da det ble mulig å legge valgene samtidig med

kommunevalg eller stortingsvalg, ble dette boikottet.

SHAME ON YOU !

Bildene viser ikke Menighetsrådsmedlemmer, men NANOMASKINER som ruller fram over brennheite gullplater. NANOteknologien kan være en velsignelse eller en mare. Grey Goo, eller selvreproduserende nanomaskineri, er skrekksenariet.



De siste dager har også satt nettleseren i fokus. Mange mener nå at "officepakker" vil flyttes ut i etheren, at Microsoft er et gammelt firma med små muligheter i framtiden (bundet inne av sin egen teknologi, for trenger man EGENTLIG et operativsystem ?), at SUN og ALTO sitt motto : "the network is the computer" først nå har mulighet til å slå gjennom på globalt plan. Selv kjører jeg nå IE6, Netscape, Mozilla (ymse utgaver), Flock og Maxthon.

Jeg venter nå på en tredimensjonal leser.

At teknologien også medfører farer for dagens bedrifter skal jeg komme tilbake til i morgen.
ADSL, ADSL2, p2p og Bittorrent har skapt et paradigmeskifte innen nedlastinger.

Roger Larsen

ps. Jeg ekserimenterer med Googles ad-sense for å se om om jeg kan styre reklamen. Jeg prøver nå med skjult HTML kode å få fram reklame for Flock og Maxthon og Nanoteknologi. Spennende ...

Read more »

Greåker

Vyrde Lesar.

På Gråker fortsetter dødskampen.

Bruæ ska døm rive.
Losjen rev døm.
Kinon rev døm.
Pavvlijongen rev døm.
Knusle bruk rev døm.
Skolen, meieri og fiskematen har blitt leiligheter. Å det har restæ åsså !
Døm tente på Folkets hus.
Døm tente på Stassjon.



Vyrdsam helsing
Med blottet hode og
tårer i aua

Roger Larsen
Tidligere knipsekasse-, ishockey
og flipperspiller ved Kiosken
ten Håkon ...

Å for noen PØLSER han lagæ, når det var renn i Aronsbakken serverte han Håkon der åsså. Og der var det hopping !!!Man datt ikke kontrollert utafor et "stup",man hoppa.

Hotvedtæne var best !!

Read more »

Foppall og NANOTEK

Vyrde Lesar.

I Sarpsborg krangles det om foppall i fopallavisa SA. AT DØM GIDDER. Vi skal derfor heller konsentrere oss om Nanoteknologi. Ordføreren og Rådmannen har jo vært i samarbeidsbyen vårres i Ammerika. (Det er ente like greit å sammarbeide med Moss, ente like morro heller !!).

Nanotech Policy: Regulation at the Intersection of Science, Morals and Public Health
By Bart Mongoven

The U.S. Environmental Protection Agency released a consultant's report Oct. 16 that offered the first plan for studying the toxicity of nanotechnology. The report outlined three elements of a toxicity screening strategy, which is crucial for the agency as it develops a regulatory approach for the technology within the bounds of the national Toxic Substances Control Act (TSCA) -- a law passed in 1977 to regulate chemical compounds in commerce.

It is easy -- indeed, tantalizingly so -- to imagine the future of public policy with a structure identical to that known today, differing only in the issues to which it reacts. For example, it is tempting to rely on our familiarity with the players, interests and arguments involved in the perennial debate over fuel economy standards to imagine similar debates in 50 years that involve the minimum hydrogen fuel required for passenger cars to fly 50 miles at 1,000 feet in inclement weather. But public policy -- and the emerging technologies that often drive it -- is too dynamic to be extrapolated from current trends. People have been predicting flying cars for a long time, but who could have foreseen in 1970 that much of the need for them would be obviated by an explosion in Internet telecommuting? Policy architects have been required to address not speed limits for flying cars, but regulatory barriers to broadband Internet deployment.

The point is, the introduction of new technologies increasingly is confounding existing legal structures. The impulse to regulate through existing structures can be clearly seen where nanotechnology is concerned -- but at the same time, policymakers, lawyers and industry admit they are finding it increasingly difficult to apply the old regulatory systems to new techniques and concepts, such as stem cell research, cloning and the Internet.

In each of these cases, advanced democracies are trying to figure out how best to encourage continued technological development and progress while also managing risks and ensuring the ethical and social demands of their publics are met. These growing challenges concerning regulation of new technologies illuminate some of the fundamental questions that policymakers have not yet asked.

Nanotechnology presents one of the more complicated emerging regulatory challenges, raising questions about both safety and side effects.

The term "nanotechnology" refers to any number of products that depend on the precise formation of extremely small components -- 1 to 100 nanometers. Dozens of nanotechnology products are already on the market, in products including such things as antibacterial wound dressings, dental adhesives, and even in fashion, but these represent a minute fraction of the commercial applications nanotech will find in the coming decade.

Leading the parade of promising new nanotechnologies are carbon nanotubes, which allow for the formation of small, strong devices that can be used for countless applications. Somewhere in the future lies the development of self-assembling or self-replicating nanotechnologies. These conceivably could have such wonderful applications as being inserted as agents into the human bloodstream to help combat the effects of disease and aging. On the other hand, nightmare scenarios about self-replicating machinery have been the stuff of science fiction for decades, and the fear of a world consumed by uncontrollable self-replicating nanites has an understood name: "gray goo."

Acknowledging the fears of the "gray goo" and other more realistic potential problems, the nanotechnology industry is working with government to find a satisfactory regulatory regime. Business wants some form of regulation because, as the "gray goo" scenario suggests, the most provocative rationale for regulating nanotechnology is direct safety risk, and the industry knows that significant allegations of harm from nanotech products could stifle the future of the industry as a whole. What industry and the government are trying to develop is a regime that will prevent the "gray goo" while allowing for nanotechnology to flourish under the eye of a watchful, though non-intrusive, government.

However, regulatory history suggests that many of these goals are nearly contradictory: Creative technological industries generally do not flourish when tightly regulated. Technology excels when people and groups are allowed to do whatever they want, barring specific prohibitions. Because regulators cannot predict invention and innovation, progress stalls under systems in which the creative are allowed to do only those things the government enumerates that they can.

The scientists involved in nanotechnology are trying to find a place for their work under current regulations. For the most part, they have turned to TSCA law, which contains a number of registration requirements for chemicals and mandates testing under certain circumstances. Despite some inevitable legal gymnastics, TSCA seems like the proper place for nanotechnology to be regulated -- if we are to remain within our current public policy framework. It allows for great freedom in experimentation and research, but places testing requirements on substances that are produced in bulk and used in commerce. It allows for both innovation and restriction in the event a problem is discovered.

Below the surface, however, some significant problems emerge. With nanotechnology, chemical compositions may remain the same, but how they act in the body can change. This places significant stress, for instance, on assertions that carbon nanotubes are safe because their components have been found safe in certain applications. Researchers have found that one application of carbon nanotubes -- called buckeyballs -- can pass through the blood-brain barrier, something very few manmade substances can do. While there is significant question about whether this has meaningful health effects, it is generally a cause for concern. Further, it remains unclear whether TSCA's rules would apply to buckeyballs if carbon nanotubes themselves have been shown to be safe.

Some look at stories like the buckeyball and "gray goo" scenarios and call for a complete moratorium on nanotechnology development. Some call for the moratorium to last until a new regulatory regime has been put in place, others for nanotech to be put on hold until large-scale health studies have been conducted.

Any of these moratoriums would address most health concerns but, as the debate over cloning and the use of fetal stem cells shows, it is unrealistic to imagine that U.S. regulations can contain an emerging technology. Research will continue -- the only questions are where, and under what rules (if any). As the U.S. experience with stem cells shows, the country that bans certain scientific research only loses control over how that research is carried out, and stands to lose out on any competitive advantages the new development brings.

The issue of human cloning could be particularly enlightening. While fully recognizing that they may be giving up significant learning and technological advantages, the United States, Europe Union, Japan and most other developed countries have nonetheless decided to completely disallow human cloning. This may halt efforts to clone humans in these countries, but it will not stop cloning altogether -- and most experts agree that while it is far more difficult than cloning a sheep, cloning of humans is only a matter of time.

So we're left with an interesting situation: The negative effects of someone creating a human clone are both moral and theoretical. Despite bans, human clones are likely to be created, and it is difficult to imagine how human cloning will directly harm people or damage property. By almost all accounts, however, the inevitability of human cloning does not sway people from supporting laws that ban the practice where they live. It is considered offensive.

Similarly, fetal stem cell research is highly controversial, and the U.S. response to this question has become the center of a difficult political debate. U.S. policy, preventing the use of new stem cell lines in the country, reflects the recommendations of a controversial panel composed of scientists and ethicists that was assembled to chart that ground where science is at question but does not provide a guide -- and the current U.S. stem-cell policy reflects what that group claims is the best answer available.

Stem cells and human cloning intersect where regulation and morality meet. Does nanotechnology, however, rise to this level? For most, the answer is that it does not -- that no fundamental moral principles are at stake, and that that nanotech merely rises to a level at which we use risk assessments to determine whether buckeyballs pose an unacceptable risk to human health.

Establishing that the public is willing to regulate certain commercial technological activities on moral grounds, then, opens whole new lines of discussion: Is it moral, for example, that Harvard University owns a patent on a kind of mouse that it created using genetic manipulation? Should regulation of "life patents" fall under cautious moral questioning, or should it fall to risk assessments?

The ethical implications of "life patents" were among the concerns expressed by biotechnology's opponents in the 1990s, but generally those questions were overwhelmed by tactical concerns.

In the 1990s, opponents of biotechnology embarked on a strategy to rouse public concern about biotechnology's safety and its moral implications. Though most opponents objected to the use of biotechnology in agriculture for complex ideological reasons, they focused their rhetoric on the safety of the products as food and in the environment; concerns about the social implications for developing countries; and concerns about the economic impact of agricultural biotechnology on farmers (particularly in developing countries) and the agricultural economy in general. These messages were critical, opponents thought, because they broadened the anti-biotechnology message beyond a narrow ideology and brought it to a variety of constituencies -- e.g. farm groups, environmentalists, human rights advocates. Importantly, the tactic worked in Europe to stall the growth of agricultural biotechnology.

The tactical decisions that biotechnology's opponents made in the 1990s are having an important effect on the nanotechnology debate today. Opponents of biotechnology focused on three basic, easily identifiable concerns, rather than expressing their central argument. Most, if pressed, would argue not about the safety of GMOs, but rather that this under-regulated new industry was moving too fast and that the technology in question required time and study in a holistic manner. Biotechnology's supporters, on the other hand, pulled the three apart and successfully have dispatched each.

Biotechnology's opponents only rarely articulated their fundamental argument -- and did so primarily at U.N.-sponsored events. As a result, now that the nanotechnology debate has begun, none of the groundwork that could have been laid a decade ago is there. Those pressing for the most dramatic restrictions on nanotechnology are beginning to make fundamental arguments, rather than tactical ones.

The most ambitious attempt to make fundamental changes in the structure that regulates new technologies is being offered by ETC Group, which is calling for an international convention on the public's right to accept or decline new technology -- the International Convention on the Evaluation of New Technologies. This step, which essentially calls for the politicization of scientific and technological progress, has long been an objective of anti-chemicals and anti-biotechnology advocates. Some of these advocates have relied on a radical interpretation of the precautionary principle, which argues simply that a new product should be "proven safe" before it is allowed on the market. Taken to its logical extreme, of course, this would stifle all new technology by demanding that creators prove a negative (that it is not possible for their products to be harmful). This clearly being the case, the only way to certify that the negative "no harm" has been achieved would be to turn to political judgments, rather than scientific ones.

Despite the advocacy of the ETC Group and its allies, movement toward International Convention on the Evaluation of New Technologies will be slow, if it comes at all. However, what is emerging is growing recognition that the regulation of science and technology may require fundamental changes that outpace regulatory structures, such as TSCA or the nascent European chemicals regulatory scheme.

What industrialized countries appear to be waiting for is a new way of looking at the intersection of technological and moral issues. It is less and less frequent that the old ways provide adequate answers to the legal, moral and ethical questions now being posed, but a new way has not yet been found.

Read more »

Ise. Dette skjønner bare de vise !!

Vyrde Lesar.

I Sarpsborg skjer viktige ting. Foppall er som kjent ikke alt her i verden.

Og på Ise har man bygd vertikaldelte så tett at de er tettere enn haggel.

Her, langt ute på landet, med skau og skog og jorder i tonnevis, har man bygd ei maurtue av et boligområde. Man må spørre seg : HVA FEILER DET EN KOMMUNE SOM TILLATER SLIK BOLIGSPEKULASJON !!

Dallares, dollares, dollares.

Og når vi er inne på dollares !!

Det foregår en systematisk og merkelig diskriminering av arbeidsfolk her i landet. Spesiellt utenlandske arbeidsfolk. Mens folk som kommer hit for å gå på trygd og svindle og ta seg til rette av en eller annen grunn skal ha tarifftrygd, så skal de som kommer for å arbeide ha minstelønn !!?? ERRE noe jeg har misforstått ?

Roger Larsen

Read more »

Jommen sa jeg smør ! Eller sa noen Moa ?

Vyrde Lesar.

I Sarpsborg er det nok barnehageplasser !
Det er plasser her og det er plasser der !


Det er også mange veier. Og det skal BYGGES ved mange veier. Feks. langs Grålumveien i Greåkerdalen skal det bygges kaninburblokker i hopetall. Folk skal presses sammen som loffskiver i en sandwich maskin, og områdene rundt husa ? De skal fylles med ASFALT og biler, ikke smittende barnelatter. Trange og trafikkfarlige veier skal bli enda mer trafikkert, og enda farligere. Selvom skoleveien har 40km skilt, er den LIVSFARLIG. Det rare er at om man går lenger opp i dalen, til Dalveien, eller Kristiansundsleiren som vi kallte det, ser vi hvordan det burde gjøres. Høla og gartneriet = hundrevis av biler daglig.

På Enghauen bygges det også ille. Her plasseres "lekeplasser" omtrent oppe på parkeringsplassene og togene dundrer forbi kaninbura. Et gjerde skal beskytte mot støy og leven. Her i Engsætersvei, som er smal, fortausløs og som har vært en oase for små barn, skal snart trafikken DUNDRE.

"Kjør forsiktig, barn leker" står det på de hjemmelagde skiltene. Ho, ho, ho, tror man på julenissen også ? Her skal også trafikken til maurtueutbyggingsfeltene (spekulantene kaller det for moderne, lyst, veletablert ...) blåse forbi.
Da er det noe annet med Sportsveien på Moa. Her er fortau, her er veien oversiktig, og her hersker roden og freden. Det er her det IKKE skal føres trafikk fram til nye byggefelt i Visterskogene eller på Visterjordene (da kan man jo kjøre om Opstad forresten). Her forsvarer Ordføreren Tune kommunes innbyggere mot spekulantene i klubbhuset på Moa. De vil bygge ut for å tjene penger som de vil bruke på områdets barn.

NJET ! er svaret fra et samlet bystyre, på Moa er det allerede LEKEPLASS !! Det får holde !


Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre !

Og i morgen ? Ise ?

Roger Larsen

Read more »