Ploff. Ploff.

Vyrde Lesar.

I Sarpsborg er det mange som bor.

Og at det går an å tenke på annet enn brunostblokker er du her og her.

Derfor har jeg begynt på Ploff Ploff. Jeg vet at Ploff ploff mangler mye og hopper fram og tilbake, men nå er det DEDLÆIN. Kanskje det bir en liten novelle en dag ?

********************************************

Ploff, sa den lille pistolen. Ploff. Ploff. Den hoppet litt i handa.

Det ble ikke store hull i henne, et lite midt på brystbenet, og to nesten usynlige, ett over hvert øye. Det ble ikke noe Zapruder-plæsj, og det var jeg både glad for og overrasket over, og hun sa ikke et ord, bare sank sammen. Hmm.. sånn var det ikke på film.

Ekkel var hun, dette kv-kvinnemennesket på kv-kvisten, rødhåret, sexy, langbent og va-vakker, men ekkel. Ei AKPbinne som nå hadde blitt k-kristen, og hadde hallelujamøter hver helg. På k-kvisten, og bare med m-menn, en islandsk fotograf, en schitzofren vestlending, en t-treig filosof og ikke meg, men sprit det hadde de. Blank, varm sprit på flasker som gikk på rundgang. De satt og skrek halleluja og bablet bibelsitater. Jeg kunne se det hele fra v-vinduet mitt i nabohuset, vinduet som jeg pleide å klatre ut av når jeg besøkte henne. Men det var før.

Før dette hallelujasurret, før da hun var AKPer. Frilynt AKPer. Vi pa-parret oss som vi skulle være kaniner. M-men det var før det.

Jeg klatret hjem igjen. Over taket og inn vinduet. Hun forble der hun var, død.

Annar Anderesen var gift med en polsk lege. Av kollegaene hans ble hun kalt den sorte rose. Det var lett å forstå hvorfor. Han satt og tenkte på henne og på hytta.
Det var Annar som fikk oppdraget. En hysterisk Islending hadde etterhvert gjort seg forståelig i politivakta, og en patrulje var blitt sendt ut. Etter å ha meldt seg fra Høyden, meldte de fire etasjer senere at de kunne bekrefte sagalandets hysteriske : damen var død. Død, rødhåret, naken og vakker. Men det visste jo jeg allerede.

Anderesen var på vei i sin slitne 626, hvorfor bytte bil når den gamle var bra nok. Egglikørfarget, som den var, vakte den alltid litt oppsikt, men egglikør var Annars kosedrikke, og som kona, alltid med på hytta.
Et raskt overblikk fortalte ham at det neppe hadde vært noe slagsmål her, det var rent og pent, og låst fra innsiden. Døra var sprengt og sikkerhetslenken hang på innsiden. Den hadde ikke vært mye til hjelp, islandsponnien hadde nesten røska ned hele døra, med karm og hele greia. Barbordet hadde ikke studentstanard, ingen rødvin, men okk så mye sprit, veldig mye. Og så mange bibler, overalt lå den hellige skrift, i hauger. Merkelig tenkte Anderesen, meget merkelig. Det var ingen egglikør på barbordet.

I etasjen under bodde to gamle urørte møydommer og en gammel hvalfanger. Alle over åtti. Det var første mai i dag, og de hadde vært ute og feiret hvalfangerens åttiårsdag. Han trodde de flagget for ham. Hans gamle leieboer, som spanderte dagen, lot ham forbli i troen. De var alle nesten døve. HAR DERE HØRT NOEN LYDER, skrek Anderesen til dem, men selv da svarte de bare : KA?? Det viste seg etterhvert at de visste hvem studinen var, men de hadde aldri hørt noe bråk, ikke fra oven, og ikke i trappen.

Resten av huset var tomt, en boligspekulant hadde kjøpt det, det skulle hybelifiseres. Antall beboere skulle tidobles.

De møtte på kammerset en etter en. Islendingen som sverget til echtacrome og hadde satt nidstang mot den islandske regjering, visste ingenting, snakket knapt nok norsk og var spesialst på islandske diplom. Han hadde alibi, han hadde malt plakater i to døgn, på speed, men det sa han ingenting om. Rent mel i nesen.

Skitzoen var skitzo, paranoid og klar for innlegging, han måtte bare skade noen først. Det var dårlig med plass i dårekassen, men å myrde. Anderesen vurderte det som lite sannsynlig, men alibi, nei det hadde han ikke. Muligens fordi han ikke visste hvor han hadde vært i det hele tatt. Knapt nok hva han het.

Filosofen, derimot, var mer suspekt. Blandt venner ble han sett på som et levende leksikon, han snakket fransk, tysk, gammelnorsk og litt latin, elsket blues og jazz, var dørvakt på byens Cafe Liberal, og var sett, viste Anderesen, ikledd en drakt av ugarvet lær, men da hadde kafeen skeive dager, og det var vistnok vakthabitten, selv hundehalsbåndet var det.

Anderersen grøsset og tenkte på kona.

Og det var fler, mange fler, meg inkludert, men første mai hadde jeg alibi, ingen hadde merket at jeg var vekk noen minutter, vi var jo alle dritings på rød musserende og sinsimila. Og jeg var jo egentlig bare oppe for å hente noen fler flasker da jeg så henne, der hun n-naken drev karateøvelser, og v-vinket til meg.

Ja, ja, tenkte Andersen, han får strebe etter det selv. Så skar han møysommelig en ny bit av smørbrødet og humret for seg selv og tenkte på kona og egglikør.

Du er ferdig nå sa Tor Andresen, en usympatisk streber av en nordlending, og de er det få av.
Jeg dyttet plutselig til ham, han tok et par skritt bakover og falt over barbordet med et brak. Flere flasker knustes og sprit sprutet inn i den gamle varmeovnen og tok fyr. Han skrek. Plutselig hadde jeg den lille pistolen i hånda.
Ploff, sa den lille pistolen. Ploff. Ploff. Den hoppet litt i handa.


Ja, ja, det er bare en skisse.
Kjekt å se at SA følger opp forresten.

Roger Larsen