De glemte heltene - hvorfor så stille, lille Pernille ?

Vyrde Lesar.

60års markeringen for slutten på annen verdenskrig er over. Flaggene har flagget fra seg, og heltene er presentert i aviser, radio og på TV. Den lille innsatsen Norge gjorde er vist fram, vrengt både opp og ned, og våre tap er presentert. Milorg (men ikke kommunistenes sabotasje) er viet oppmerksomhet, Guttapåskauen er vist fram, tukthusfangene har vist oss Majdanek, Bergen Belsen og Neuengamme, NSidiotene (ja det MÅ de jo være, det ser ikke ut til at de skjønner hva de var med på under krigen) og Frontkjemperne (samme kategori ?) har fått uttale seg i beste sendetid. Så da er vel alt såre vel ?

Bi, litt, sa jeg liten innsats ?

Hmmmm .... har vi glemt krigsseilerne da, de som skjelvende kom hjem etter "Frigjøringa" og ble bedt om å dra ut igjen. Her hjemme skulle de som hadde GJORT noe under krigen, bestemme, og Arbeiderpartiet tidde og de tidde og de tidde. Jeg har truffet mange krigsseilere. I Bergen, i Sarpsborg, i Hamburg og i London. De fleste ristet, og de fleste tidde, de sa ingenting.

De fortalte ikke om angsten, de fortalte ikke om torpederingene, de fortalte ikke om den uretten som de ble utsatt for etter krigen, de fortalte ikke om dagene i redningsbåtene, de fortalte ikke om døde og lemlestede kamerater, de fortalte ikke om konvoiene som bare fortsatte, forbi likene og forbi de levende, de fortalte ikke om fylla mellom turene, de fortalte ikke om de søvnløse nettene, de fortalte ikke om marerittene, men de ristet, de skalv. Og de tidde, de snakket ALDRI om konvoiene.

De tidde helt stille. Nå tier de snart for godt. De som har overlevd "etterkrigstiden".... for det var mange som ikke gjorde det.

Roger Larsen