Mimre, mimre.

For tjue år siden drev vi en hektisk oppussingsvirksomhet i Bergen. Det var midt i April, det var påske og det var varmt og Bergen smilte til oss. Rørleggere rørlegget, snekkere snekret, elektrikkere elektrikket og vi vasket, ryddet, monterte møbler, bar varer, sydde gardiner og vasket vinduer.

Vi ville lage en Kafe med C, og den ble hetende "Cafe Opera". Vi hadde små kaffemaskiner som måtte byttes ut med profesjonelle fra Italia, vi hadde baguetter, pitabrød, ansatte fra alle verdens hjørner, all verdens kjønn og all verdens farger (nesten). Vi hadde kaker, enkelte så cognacdynket at man neppe ville komme gjennom dagens promillekontroller om man spiste et stykke, vi hadde spiseplikt og den løste vi med med all verdens kanapeer (folk tok ofte fem i slengen), med druer, med hårdkokte egg, med citronskiver og retter fra Tunis, Argentina, Israel, Bergen, USA og omtrent resten av verden. Kjøttkaker hadde vi ikke, men vi hadde nattåpent (men ølserveringa stengte kl 1230 - Arbeiderpartipolitikken hang fortsatt i), alt for lite lufteanlegg, folk som kom klokka 10 og tok seg en halvliter eller en kake med portvin, folk som drakk kaffe klokka 24 og vi hadde gratis konserter, to dager i uken.

Egil Eldøen var vår første kapellmester og Dance With a Stranger spilte gratis når de var i byen, vi serverte sverdfisk, hadde tulipanformede ølglass, overnattet på restauranten, hadde noen utrolige nachspiel og gikk i null. Vi var så IN at alle de som var IN måtte INnom. Jan Eggum skrev låter her, Stålesens helter satt ved et bord, vi var i byens aviser, Wenche Myhre ringte : "Hei det er Wenche. Er Jan der ?"

Og det var han jo, som alle byens andre musikere, skuespillere, homser, studenter, innvandrere, dopehuer, spanere, bestemødre og babyer. Det var i sannhet et fargerikt fellesskap.

Cafe Opera eksisterer fortsatt, stikk innom når du er i Bergen.

Tyve år siden, og det føles som det var i går. Tiden flyr..