DARRON

Vyrde Lesar.

På mine spaserturer i de store skoger treffer jeg både mennesker og dyr, og dette er Darron.

Han ble påtruffet lettere forvirret på den blå stien i Lysløypens midte, han var klart forvirret over å ha mistet matmor og sine to yngre mosjonskamerater, men lot seg ikke tilsnakke. Han hadde viktige ting fore, han skulle hjem ! Darron unnvek min vennlige, utstrakte hånd, og fortsatte sin leten etter hjemmets skjød.

En liten halvtime senere påtraff jeg igjen denne eldre, men vakre skogens konge. Han var mer villig til diskusjon, og lot seg overtale til å bli med hjem, et lite bånd fra min ryggsekk var alt som skulle til. Vel hjemme, viste det seg at han var forvirret, tørst, sulten og litt redd. Han fikk etterhvert plass på verandaen, og vi ringte politiet for å gi beskjed om at vi hadde fått et nytt medlem i familien, men kanskje det var noen som savnet ham ?

Darron fikk etterhvert sin egen madrass, vi kjøpte hundepølse, han fikk sin egen vannskål og ble klappet og stelt etter alle kunstens regler.

Vi begynte såvidt å forandre ferieplanene, Darron, på madrassen, ble etterhvert Verandaens hersker, og så ut til å trives der han slappet av i den livsgivende solen. Han følte seg hjemme, og som takk, viste han tillit og hengiventhet. Flere ganger ga han labb.

Da ringte telefonen. Om vi hadde tatt vare på en bjefsevofs ? Jodda, vi hadde nå det. Det var nok demseses det ! Darrons flokk hadde sporet ham opp, og nå skulle han hjem.

Det var nok det beste det, men vi tenker på ham innimellom.

Og moralen er ? Du skal alltid hjelpe, du skal hjelpe alle og du skal gjøre det med glede !

Roger Larsen (og Darron).