Men Afrika velger ikke - tips en venn/send artikkelen videre

Kommentar av Kjetil Wiedswang - fra Dagens Næringsliv

Hvor mange afrikanske liv er en norsk bonde verd? Velkommen til valgkampdebatten vi ikke får.
Norske politikere har bestemt seg for å diskutere utenrikspolitikk i valgkampen, ufarlig utenrikspolitikk. De har bestemt seg for å diskutere hvor god venn Norge skal være med George W. Bush.
Det er en viktig debatt. Den er også politisk kostnadsfri. Den kalde krigen er over, og Norge blir ikke sparket ut av Nato hvis Erik Solheim blir utenriksminister. En bieffekt er dessuten at politikere bruker opp tid som kunne vært brukt på andre, og mindre behagelige, diskusjoner om Norges forhold til verden der ute.
Det kunne vært annerledes.
Sett for eksempel at de rødgrønne og blågule hadde valgt å bruke tid på to ferske rapporter, en tykk og en tynn.
Den tykke rapporten er på 464 sider og ble lagt frem i mai av Afrikakommisjonen, nedsatt av Storbritannias statsminister Tony Blair. Kommisjonen anbefaler gjeldslette og massivt økt bistand til Afrika, men mener også at bare handel kan kurere Afrikas dypere problemer. Det virkelig store skrittet fremover, mener kommisjonen, kan komme med Doha-runden i Verdens Handelsorganisasjon, WTO. Ifølge Afrikakommisjonen vil WTO-suksess bety at 144 millioner mennesker løftes opp fra et liv med en inntekt på under to dollar dagen, med befolkningen sør for Sahara som største vinnere, der over 60 millioner vil unnslippe den nakne nød. Og om noen skulle ha glemt det: Et helt sentralt punkt i WTO-forhandlingene er kravet fra fattige land, om at det rike Vesten skal bygge ned sine tollmurer mot produkter de fattige faktisk står klare til å eksportere, landbruksprodukter.
Poenget utdypes i en mye kortere analyse. «Agricultural Market Access: The Key to Doha Success» som kom i juni, er skrevet av Kym Anderson og Will Martin, eksperter på handel og utviklingsøkonomi i Verdensbanken. Ifølge rapporten vil den største gevinsten for verdens fattige etter en WTO-avtale være et resultat av at Vesten åpner sine markeder for landbruksprodukter fra den tredje verden.
Over 90 prosent av velstandsveksten vil komme som et resultat av at tollmurene blir bygget ned, mener Anderson og Martin. Den øvrige, svært beskjedne positive effekten vil skyldes nedtrapping av eksport- og produksjonssubsidier i landbruket.
Afrikakommisjonen og Verdensbanken mener altså at det mest formidable bidrag vi kan gi for å utrydde nøden i Afrika, er at vi, de vestlige rike landene, bygger ned våre tollmurer for landbruksvarer.
Det står om millioner av menneskeliv på den ene siden. På den andre siden står – i Norge – næringsinteressene til noen titusener bønder, som risikerer å miste jobben hvis vi åpner grensene.
Dette er et moralsk dilemma med potens.
I denne valgdebatten som vi ikke har, ville Senterpartiets folk sagt at en norsk nedbygging av landbrukstollen vil ramme norske bønder, men ikke hjelpe Afrika. Deres motstandere ville svart at dette ikke er poenget, at spørsmålet er om vi skal alliere oss med Afrika eller med Vesten for å holde de fattiges produkter ute.
Åslaug Haga og Kristin Halvorsen ville sagt at de multinasjonale matvarekonsernene ville ha stukket av med gevinsten. De ville fått som svar at i Afrikakommisjonen satt Etiopias statsminister Meles Zenawi, Sør-Afrikas finansminister Trevor Manuel og Live 8-organisator Bob Geldof. Ingen av dem er agenter for Nestlé.
Venstresiden ville påpekt at Verdensbankens eksperimenter i fattigdomsbekjempelse har vært mislykkede.
De ville fått til svar at selv der har man lært – og hvorfor i all verden protesterte ingen da UD ifjor ansatte Stine Lundin Andresen i en av Norges mest sentrale utenrikspolitiske jobber; som leder for kontoret som administrerer årlige milliarder i EØS-kontingent til de fattige landene i Øst-Europa. Andresens viktigste kvalifikasjon er mange år som økonom med utviklingsspørsmål som spesiale, nettopp i Verdensbanken.
Hovedspørsmålet, om Afrikakommisjonens og Verdensbankens analyser virkelig holder, ville fått et kontant svar: Kanskje bommer de – litt. Kanskje vil bare 30 millioner afrikanere løftes ut av lutfattigdom, ikke 60 millioner, hvis Vesten åpner grensene for afrikansk mat. Men hva så? Hvis sammenhengen mellom fattigdomsreduksjon og Vestens tollmurer i det hele tatt finnes, hvor går den moralske smertegrensen? Er hver norske landbruksarbeidsplass verd ti afrikanske menneskeliv? 50? Eller går grensen ved 100?
Det ville blitt en debatt med noe større dybde enn kjeklingen om norske skolebarn skal få gulost eller kylling til lunsj.
Men denne debatten vil ikke komme. For i Genève sitter den blågule regjeringens representanter og forsvarer Norges «defensive interesser» i WTO-forhandlingene – hvilket i praksis vil si at de kjemper for tollmurene, de også.
De er ikke like kyniske som i Senterpartiet, men forskjellen er ikke veldig stor. Det er både tryggere og mer behagelig å krangle om man skal være litt mer eller litt mindre uenig med George W. Bush. Det truer hverken det norske kulturlandskapet eller arbeidsplasser i distriktene.

Kjetil Wiedswang er Dagens Næringslivs korrespondent i Brussel.