Tsunami og svart og hvitt.

Vyrde Lesar.

Tiden leger alle sår, men minnene består.

Det er nå et år siden Tsunamien drepte hundretusenvis av mennesker.

Vi la rakettene i kjelleren den nyttårsaftnen, mens andre lot festen fortsette. Med både champagne, kalkun og raketter. Det om det.

Et enormt hjelpeapparat ble satt i gang, de skadde skulle hjelpes med sine sår, mat måtte de skaffes, medisiner, det måtte ryddes og det måtte bygges. Og det skulle testes. man skulle identifisere.

Det har vist seg i ettertid at fargede lik, de havnet i massegraver mens hvite lik ble DNAtestet, for identifikasjon.

Hvorfor denne forskjell ? Er det noen døde som er mer verdt enn andre, er det noens sorg og fortvilelse som er mer edel enn enn andres, er det noen som ikke KAN ligge i en massegrav ?

en bølge blå, ble grusom grå,
og reiste seg på stranden opp,
høyt mot himlen var dens topp,
og der den bar en liten kropp

en bølge er ei ond, ei god,
men intet mot dens styrke stod,
fra jordens brist, den var en bro,
den var mot universet tro
nå skjelver våre stemmer små,
må aldri mer en bølge få,
så mange liv, så mange små,
et kor fra jorden lyder nå :
bevare de som måtte gå

vår klode, vi og alle andre,
kan nok ei naturen klandre,
at hundretusner måtte vandre,
ut av tiden, med hverandre
for når naturen dreper brått,
den skiller ei på stort og smått,
da er det godt at tiden går,
for tiden leger alle sår,
og det, ja det, er godt