October 31, 2005
Roger Larsen
Vyrde Lesar.
I Sarpsborg er det desverre fortsatt folk som ikke har skjønt at skal Sarpsborg sentrum overleve, ja så må den nye ungdomsskolen ligge i Sentrum. Ikke på Mækkdånnallstørje, men i gågata. Gjerne i EPA.bygget.
Ellers så taler det følgende innlegg for seg selv !
***********************
Fattig mot rik.
Kjetil Wiedswang, Dagens Næringsliv
For to år siden skjedde en liten revolusjon i Verdens handelsorganisasjon, WTO.
Et snes land gikk sammen i «G20-gruppen» for å forsvare sine interesser, de fattiges interesser. Blant medlemmene er India, Kina, Indonesia, Pakistan, Brasil, Cuba, Nigeria, Filippinene, Chile og Egypt. Halvparten av jordens befolkning bor i G20-landene.
G20 vil ha bort eksportsubsidier for landbruksprodukter. Gruppen krever radikale kutt i de rike landenes landbrukstoll, og produksjonssubsidier.
Siden har de rike bøyd av på noen felt, men holdt hardt igjen på andre.
Norge, under Kjell Magne Bondevik, har vært blant landene som har strittet mest imot.
Det handlet om å forsvare norske landbruksinteresser, men det ga også moralsk ubehag: En stadig høyere bunke av forskningsrapporter og analyser (i år fra Verdensbanken, Afrikakommisjonen og OECD) mener det vil gi en betydelig fattigdomsreduksjon i verden hvis G20-landenes krav blir innfridd. Spesielt vil det gi positiv utviklingseffekt hvis de rike bygger ned sitt grensevern.
Man står overfor samordnede og klare krav fra de fattige.
Dette har det vært vanskelig å bortforklare. Bondevik-regjeringen – pluss norske landbruksinteresser – har forsøkt seg på slike bortforklaringer likevel.
Det er brukt fire hovedargumenter.
- Brasil-argumentet. Det er ofte gjentatt at en friere verdenshandel med landbruksprodukter vil komme land som Brasil til gode, og i Brasil er jo ikke folk så veldig fattige. På FNs levekårsranking ligger Brasil på 63. plass (av 177), og rundt 24 millioner brasilianere lever i ekstrem fattigdom. De fleste og de største G20-landene ligger langt dårligere an. Fattigst i gruppen er Nigeria, som har 158. plass på FN-rankingen.
Vitsen med G20 var å samordne de fattiges interesser, for å møte de rikes splitt- og hersk-taktikk. Det har de klart. Konkrete krav om kutt i toll og subsidier kommer nå fra en front av land der det bor over tre milliarder mennesker.
- MUL-argumentet. I stedet for å snakke om kravene fra G20, har de borgerlige valgt å snakke om MUL, de Minst Utviklede Landene. Disse landene har minimal landbrukseksport, og noen av dem kan bli skadelidende av friere verdenshandel. Ergo kan vi puste ut i Norge. Vi er på de fattiges side likevel.
Ifølge OECD vil en håndfull land sør for Sahara tape på suksess i WTO. Verdens øvrige 140 WTO-medlemmer vil tjene, og de fattige vil tjene mest.
De lutfattiges problem er erkjent. IMF har lansert en pakke med «aid for trade». MUL-land har protestert fordi pakken ikke er stor nok. En økning av denne direkte bistanden – målt i promiller av hva verdensøkonomien (og verdens øvrige fattige) vil tjene på WTO-suksess – vil gjøre at MUL-landene likevel kommer bedre ut.
- «Vi er så små»-argumentet. Det er fremholdt (fra Bondelaget) at det vil hjelpe de fattige lite om Norge vokser igjen med busk og kratt. Det er sant. Norge er et lite marked. Men ingen har argumentert slik i den utenrikspolitiske striden om norsk militær deltagelse i Irak og Afghanistan. Det vil bety minimalt for konfliktene at Norge trekker ut sine soldater. Det internasjonale politiske signalet er likevel klart, og ikke uviktig.
- Eksportargumentet. Det er sagt mye kritisk fra norsk hold om eksportsubsidier. Det er sant – og politisk smertefritt – ettersom den norske landbrukseksporten er svært beskjeden. Men i WTO bøyde de rike av på dette punktet for et år siden. Det som nå kan velte forhandlingene, er striden om produksjonssubsidier, og fremfor alt grensevern.
Men dette var bortforklaringene til Bondeviks borgerlige regjering.
I dag begynner et nytt, kanskje avgjørende møte i Genève. Norge er under ny administrasjon. Det skal lages ny politikk.
På den ene siden ligger kravene fra land der halve menneskeheten bor. Men på den andre ligger de økonomiske interessene til et av regjeringspartienes kjernevelgere.
På sin første arbeidsdag snakket statsminister Jens Stoltenberg på fjernsyn om WTO-interessene til norske bønder. Han snakket ikke om verdens fattige.
*******************************
Dagens Næringsliv er en bra avis ! Abbonnerer du ?
I Sarpsborg er det desverre fortsatt folk som ikke har skjønt at skal Sarpsborg sentrum overleve, ja så må den nye ungdomsskolen ligge i Sentrum. Ikke på Mækkdånnallstørje, men i gågata. Gjerne i EPA.bygget.
Ellers så taler det følgende innlegg for seg selv !
***********************
Fattig mot rik.
Kjetil Wiedswang, Dagens Næringsliv
For to år siden skjedde en liten revolusjon i Verdens handelsorganisasjon, WTO.
Et snes land gikk sammen i «G20-gruppen» for å forsvare sine interesser, de fattiges interesser. Blant medlemmene er India, Kina, Indonesia, Pakistan, Brasil, Cuba, Nigeria, Filippinene, Chile og Egypt. Halvparten av jordens befolkning bor i G20-landene.
G20 vil ha bort eksportsubsidier for landbruksprodukter. Gruppen krever radikale kutt i de rike landenes landbrukstoll, og produksjonssubsidier.
Siden har de rike bøyd av på noen felt, men holdt hardt igjen på andre.
Norge, under Kjell Magne Bondevik, har vært blant landene som har strittet mest imot.
Det handlet om å forsvare norske landbruksinteresser, men det ga også moralsk ubehag: En stadig høyere bunke av forskningsrapporter og analyser (i år fra Verdensbanken, Afrikakommisjonen og OECD) mener det vil gi en betydelig fattigdomsreduksjon i verden hvis G20-landenes krav blir innfridd. Spesielt vil det gi positiv utviklingseffekt hvis de rike bygger ned sitt grensevern.
Man står overfor samordnede og klare krav fra de fattige.
Dette har det vært vanskelig å bortforklare. Bondevik-regjeringen – pluss norske landbruksinteresser – har forsøkt seg på slike bortforklaringer likevel.
Det er brukt fire hovedargumenter.
- Brasil-argumentet. Det er ofte gjentatt at en friere verdenshandel med landbruksprodukter vil komme land som Brasil til gode, og i Brasil er jo ikke folk så veldig fattige. På FNs levekårsranking ligger Brasil på 63. plass (av 177), og rundt 24 millioner brasilianere lever i ekstrem fattigdom. De fleste og de største G20-landene ligger langt dårligere an. Fattigst i gruppen er Nigeria, som har 158. plass på FN-rankingen.
Vitsen med G20 var å samordne de fattiges interesser, for å møte de rikes splitt- og hersk-taktikk. Det har de klart. Konkrete krav om kutt i toll og subsidier kommer nå fra en front av land der det bor over tre milliarder mennesker.
- MUL-argumentet. I stedet for å snakke om kravene fra G20, har de borgerlige valgt å snakke om MUL, de Minst Utviklede Landene. Disse landene har minimal landbrukseksport, og noen av dem kan bli skadelidende av friere verdenshandel. Ergo kan vi puste ut i Norge. Vi er på de fattiges side likevel.
Ifølge OECD vil en håndfull land sør for Sahara tape på suksess i WTO. Verdens øvrige 140 WTO-medlemmer vil tjene, og de fattige vil tjene mest.
De lutfattiges problem er erkjent. IMF har lansert en pakke med «aid for trade». MUL-land har protestert fordi pakken ikke er stor nok. En økning av denne direkte bistanden – målt i promiller av hva verdensøkonomien (og verdens øvrige fattige) vil tjene på WTO-suksess – vil gjøre at MUL-landene likevel kommer bedre ut.
- «Vi er så små»-argumentet. Det er fremholdt (fra Bondelaget) at det vil hjelpe de fattige lite om Norge vokser igjen med busk og kratt. Det er sant. Norge er et lite marked. Men ingen har argumentert slik i den utenrikspolitiske striden om norsk militær deltagelse i Irak og Afghanistan. Det vil bety minimalt for konfliktene at Norge trekker ut sine soldater. Det internasjonale politiske signalet er likevel klart, og ikke uviktig.
- Eksportargumentet. Det er sagt mye kritisk fra norsk hold om eksportsubsidier. Det er sant – og politisk smertefritt – ettersom den norske landbrukseksporten er svært beskjeden. Men i WTO bøyde de rike av på dette punktet for et år siden. Det som nå kan velte forhandlingene, er striden om produksjonssubsidier, og fremfor alt grensevern.
Men dette var bortforklaringene til Bondeviks borgerlige regjering.
I dag begynner et nytt, kanskje avgjørende møte i Genève. Norge er under ny administrasjon. Det skal lages ny politikk.
På den ene siden ligger kravene fra land der halve menneskeheten bor. Men på den andre ligger de økonomiske interessene til et av regjeringspartienes kjernevelgere.
På sin første arbeidsdag snakket statsminister Jens Stoltenberg på fjernsyn om WTO-interessene til norske bønder. Han snakket ikke om verdens fattige.
*******************************
Dagens Næringsliv er en bra avis ! Abbonnerer du ?
