Selvmord

Vyrde Lesar.

Selvmord er et tabubelagt emne. Når noen plutselig velger vekk livet, skjer det ... ehhh ... ja, plutselig, og man undres : hvordan kunne hun gjøre det ? Hva drev ham mot en slik løsning ? Var det noe vi kunne ha gjort ?

For mange år og lenge siden, da jeg bodde i en annen by, levde et annet liv og fortsatt leste Dagbladet, traff jeg plutselig på en av mine gamle studievenninner. Hun var rastløs, hun var redd, hun var alene og hun var suicidal. Hun kom omtrent rett fra Haukland sykehus i Bergen, hvor hun hadde blitt pumpet for en overdose medisiner. Hun hadde spist det hun hadde av medisiner, angret, blitt hentet av sykebilen, blitt pumpet og omtrent blitt sendt rett ut på gata igjen med en ny resept. Hun var schizofren.

Vi begynte å dele bord på Cafe Opera, jeg gikk alltid innom min (ja jeg eide den sammen med noen studievenner) cafe etter jobben. Preiket litt med mine venner : rockere, punkere, kunstnere, vindskjeve, studenter og innvandrere, cafeen var byens smeltedigel, og så begav jeg meg mot Fløyen. Aldri en dag uten en fjelltur. Jeg begynte å ta med meg min gamle studievenninne, da jeg tenkte at frisk luft og mosjon, det hjelper mot alt. Og alt er jo bedre enn sitte på cafe, røyke Price Brutal og stirre tomt foran seg - i timesvis. Alt med måte.

Høsten 91 var en fin høst i Bergen. Lange turer i Bergens fjell, noen timer daglig, etter jobben, med M.... som samspaserer, nydelig vær, god kaffe på cafeen og havlukt på Fisketorget.

Plutselig en dag var M.... vekk. Jeg fant henne på Psykiatrisk på Haukland. Etter noen dager ble hun utskrevet, med ny resept på medisiner, etter pumping nummer to.

Nå begynte hun å bli dårligere, muligens seponerte hun seg i hemmelighet, men jeg fikk henne til å gå til psykiater. Det så ut til å hjelpe, men hun hadde mistet litt av kontrollen med virkeligheten. Hun spurte om jeg ikke kunne bo hos henne. Jeg sa ja, tømte kjøleskapet hennes for råtten mat, kastet råtne klær og fikk henne til å rydde opp. Da frisknet hun til igjen, og jeg fikk henne tilbake i jobb. Hun var lektor, norsk, historie og .., og hun elsket nynorsk.

Det gikk ikke så bra i jobben, men hun holdt ut noen uker. Vel, vel tenkte jeg, to skritt fram og et tilbake.

Slik gikk høsten. Det ble etterhvert slitsomt å bo hos M.... Den eneste av hennes gamle venner som var innom i løpet av de månedene jeg bodde der, var en venninne som kom for å kreve tilbake noen hundrelapper. Ellers så var det meg. Og M.... ble ikke bedre, ikke av frisk luft, ikke av kaffe og ikke av lange turer. "Jeg vil dø jeg Roger", sa hun, men jeg trodde henne ikke.

Det nærmet seg slektsbursjdager i Sarpsborg, så jeg fant det på tide med litt luft under vingene, litt fri fra M...., litt tid til meg selv, og dro på Sarpsborgbesøk. To dager senere ringte telefonen, og M.... stod på jernbanestasjonen i Sarpsborg.

Jeg måtte komme å hente henne. Hun var syk nå, veldig. Det forstod hun, og det så jeg : Om jeg bare kunne bli meg selv igjen, sa hun et par ganger, men i lange perioder var hun vekk, uten å vite hvor hun hadde vært. Hun sovnet, og forsvant. Hun hadde nok ikke sovet etter at jeg dro fra Bergen .. og henne.

Vi kom oss tilbake til Bergen, og tiden gikk, som før. Men oppbruddet nærmet seg, jeg ville gjærne hjelpe M...., men jeg kunne ikke lenger bo med henne. Vi snakket om dette, og ble enig om å sakte trappe ned. Jeg skulle være vekk et døgn. Torsdagen var den store prøvedagen.

Det var en lettelse. Det var godt å være litt alene igjen. På fredagen ringte M.... og spurte om vi kunne treffes igjen, og jeg sa ja. I nydelig Bergenshøst, med rød sol, duft av hav og høstvind spaserte vi langs kaiene. "Kommer du tilbake", spurte M...., ja sa jeg, men ikke i dag. Jeg er bedt i Fårikållag.

Vi skiltes utenfor Cafe Opera, plutselig kysset hun meg, så meg inn i øynene og sa : "Ha det bra Roger". Så gikk hun hjem, hentet en stol, tok den med seg til Puddefjordsbrua, klatret opp på stolen, hoppet og døde.

Det var et avskjedsbrev ; I respekt og kjærleik. Eg er gått ala fenestra. Klem Marit.

Det ble en tung og lang høst.

Roger Larsen